Kunst

Bergen Assembly har en politisk nerve som føles oppriktig

Årets utgave av Bergen Assembly er oppfinnsom og original, men ikke særlig publikumsvennlig.

Kunstneren Lorenza Böttner (1959–1954) hadde­ ingen armer, men i et svart-hvitt foto på årets Bergen Assembly stirrer hun utfordrende, kokett og stolt mot meg. I et av hennes malerier mater hun et barn ved å holde tåteflasken mellom skulder og hake; igjen ser hun mot meg med stødig blikk. Böttner lot seg ikke kue av at kroppen avvek fra andres, men malte briljant med hender og føtter. Hun holdt også på med dans, performance og foto.

Rakheten i hennes selvportretter og tegninger reiser noen radikale spørsmål, for hva sier det om vårt syn på funksjonsnedsettelser, når andre deler av kroppen kan brukes minst like bra?

Dyrisk menneske

Lisa Buffano, som har amputert føtter og fingre, berører lignende problemstillinger i videoverket One Breath is an Ocean for a Wooden Heart (2007). Hun er utstyrt med lange proteser som fungerer som krykker, men utvider også grensene for hva hun kan gjøre med kroppen og hvem hun kan være. Hun og kompanjongen danser over scenen som gigantiske insekter i det ene øyeblikk, mens deres stivnede positurer i det neste kan minne om møbler eller arkitektoniske strukturer.

Kunstneren Ines Doujak henter frem hudsykdommer fra gamle anatomiske atlas i sine kollasjer og skulpturer: Sår og vansirede ansikter får overflater som eksotiske planter eller åpner seg som blomster eller glefsende dyremunner. Slike motiver utvikles ytterligere når Doujak kombinerer menneskefiguren med faktiske dyr og planter. Disse både ubehagelige og fascinerende verkene er ikke metaforer, men reelle forsøk på å søke seg mot ytterkanten av det vi vanligvis oppfatter som menneskelig.

Selv om Buffanos og Doujaks transformasjoner er urovekkende er de også oppløftende siden et nytt forestillingsrom frigjøres. De åpner opp fastgrodde måter å tenke planter, dyr og mennesker på.

Kritiserer museet

Emma Wolakau-­Wanambwa foto­serie In a very Low Voice, so then your sort of here (2018) tar for seg ­museets måte å organisere ting på. Utgangspunktet er utstillingen Inntrykk fra koloniene på Universitetsmuseet i Bergen, som dokumenterer at Norge var en aktør i slavehandel og kolonialisme: Her er etnografiske artefakter fra «eksotiske» steder stilt ut på rekke og rad i glassmontre. Wolakau-Wanambwa nekter å godta Universitetsmuseet implisitte påstand om at kolonitiden er avsluttet og lar seg formidle på en helhetlig måte, uavhengig av den som ser. I kunstnerens fotografier er utstillingen stykkevis og delt: Gjenstandene speiles i glasset fra andre glassmontre, slik at alt dobbelteksponeres og fordreies. Også museumsbesøk­ende dukker opp som flyktige gjenskinn i glasset, som for å ­understreke at betrakterne deltar i museets falske fortelling om objektivitet og oversikt.

Et annet trekk ved denne ­triennalen er de mange allians­ene. Nettverket UNITED for ­intercultural action jobber mot diskriminering, og står bak The List, en oversikt over 36.570 individer som har dødd i Europa som direkte resultatet av staters ­politikk. Trykksaken ble publisert som et 49 siders innstikk i Bergensavisen 17. juni i år. Society­ in Translation er gruppen som har oversatt The List til norsk. Med Parliament of ­Bitches, et annet forbund, er tanken er å gjøre motstand mot enhver fastlagt identitet.

Slik fortsetter det; mengden forbund med fikse navn heller mot det parodiske etterhvert. Samtidig er disse alliansene oppfinnsomme og friske fordi de så tydelige kjemper for en sak og mot spesifikke former for undertrykkelse.

Ikke publikumsvennlig

Utstillingen er i det hele en ganske annerledes affære enn de fleste andre biennaler og triennaler. Actually, the Dead Are Not Dead er likevel ingen publikums­vennlig utstilling: Grunnen er at mye som skjer på triennalen består av workshops, seminarer, foredrag og performance de fleste ikke har sjans til og få med seg med mindre de bor i Bergen. Blant verkene man faktisk kan se er påfallende mange tekstbaserte­ og forankret i ­undersøkelser av arkiver eller obskure fanziner som krever ganske mye av ­betrakteren, både når det gjelder tid og tanke­virksomhet. I tillegg er det en del svulstig språk i både katalogtekster og verkbeskrivelser som kan gjøre en kunstkritiker ganske oppgitt. Det var tilfelle i de andre utgavene av Bergen Assembly også, men denne gangen er det riktignok blitt betraktelig bedre.

Til tross for at dette ikke er noen publikumsvennlig utstilling kan jeg ikke unngå å like den. Det er en genuin nysgjerrighet her som skiller den fra det meste av utstillinger det er naturlig å sammenligne med. Det er også en politisk nerve her som er råere og (såvidt jeg kan se) oppriktig – og det kommer man langt med.

Til slutt vil jeg nevne er den også rett og slett så rar at jeg ikke kan slutte å tenke på den. Det er en kvalitet i seg selv.

---

Bergen Kunsthall

  • Actually, the Dead Are Not Dead
  • Bergen Kunsthall / Kode 1, Bergen ­ Bergen Assembly
  • 5. september–10. november

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst