I dagens gjenbrukstider kan vi musikalsk sett gå til barokken, hvor ordet «bærekraft» ikke eksisterte (så vidt jeg vet), men hvor man brukte det man hadde, ikke bare én gang, men flere. Eksemplifisert under konserten: Hovedverket – Bachs mest berømte, alvorlige og vevende tette d-moll-konsert for orgel og strykere, ble laget for cembalo. Nei, det vil si, den var tasteutgaven av en tidligere fiolinkonsert. Og mye av konsertens materiale finner vi igjen i et par av Bachs kantater, senere. Som også i Händels B-dur-konsert – til dels omgjort fra en av komponistens tidligere konserter for orkester, med et velbrukt tema av kollega Gottlieb Muffat, på lån.