Begeistret av tro

Noen prester er «synlige», noen har jobben sin knyttet til klosteret og kirkens absolutt indre liv. Det ene forutsetter det andre. Pater Ellert Dahl – 90 år sist vår - er og har vært en sentral skikkelse i norsk, katolsk forkynnelsesliv siden han ble presteviet i St. Dominikus kirke i Oslo i august 1960. En skattet foredragsholder - i kunsthistorisk sammenheng, ikke minst. Roter en i hukommelsen etter et dekkende ord for hva denne mannen – som er et så sjeldent forråd av kunnskap, visdom, tro og begeistring - bygger sitt skrift, sine prekener og foredrag på, må det være «klarhet». Og begeistret undring. Alt han kan, «destilleres» underveis og kommer ut som tydelig, smittende tale, antijåleri. Det rare er at dette er hans første bok. Så er det god årgang.

[ Les flere saker fra Vårt Lands bokbilag her ]

Skal ikke blende

Klarheten har han lært av Gud selv: «Gud er den beste pedagog, og han kjenner pedagogikkens grunnregel: At alt som meddeles, må tilpasses den lyttende kapasitet. Han omgås meget forsiktig med sitt Sannhets-ord, som ikke skal blende, men som skal tilegnes gradvis og etter mottakers evne. En slik gradvis åpenbaring kan så visst ikke oppsummeres i noen godkjent lærebok der hele vår kristne tro og praksis utlegges i ordnede kapitler, klart og greit. For hva fatter vi vel av monumentale utsagn som 'Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud' – ord som vi trofast gjentar og godtar?», skriver han. Før han tar i veg på denne reisen (boken) i vår trosarv gjennom tidene.

Åndelig tørke

Dahl rotfester det han skriver i en oppmuntrende gjennomgang av det gamle testamentets liv og virkning på oss. Videre gjennom «det nye», så til kirken - Maria, kirkefedrene og konsilene, ikke minst. Før han sirkler inn det katolske synet på liturgi, det kristne bildet, sakramentene, eukaristien, ekteskap og ordensliv. Det høres tørt ut, men er det motsatte. Den som har hørt ham i drift, vet at åndelig tørke ikke står på dagsorden – den gjester nok ham som andre, men det holder han for seg selv, mens vi andre basunerer slikt ut.

Ikke anatomisk skjema

Boken er til for dem som tror, den som nesten tror og jeg skulle ønske den ble lest av ikke-troende, som mener at kristendommen er en parentes i historien. For det er noe av det mest oppmuntrende her – den levende gjennomgangen av troshistorien før oss, den enorme sammenhengen vi står i av tro og tvil, glede og motstand. Og dette med parentesen: Dahl siterer Paulus og sier: «Kirken er med andre ord i vekst, og vi er selv med i veksten. Taler vi om Kirken som Kristi kropp, da er det ikke et eller annet anatomisk skjema vi skal forestille oss, med alle legemsdeler nøyaktig inntegnet. Det er en levende kropp, og det er Ånden som er livsprinsippet. Kirken lever, ånder og puster ved Den hellige ånd.»

Slekt etter slekt

Kirken er et fellesskap av mennesker som etter sitt vesen og fra grunnen av er «annerledes». Av den enkle grunn at det dypeste fundamentet er lagt én gang for alle, og at det én gang for alle er slått fast at det ikke kan erstattes av noe annet. Derfor er kirken et fellesskap av slektsledd etter slektsledd som i takknemmelig og til tider manglende gangsyn gjenoppdager at det ikke trenger å løpe for å begrunne seg selv. Den har allerede en grunnvoll å hvile på. For dem, altså, som sliter med sorgen over at kirkene tømmes for folk, er det et synlig postulat i Dahls bok at kirken på ingen måte har utspilt sin rolle. For menneskenes dypeste spørsmål er verken løst eller likvidert og Gud er ikke på noe vis død. Selv om troslivet og teologien er rystet - som den er - av menneskeåndens mange og store kriser, står den ikke ved slutten av sin visdom.

«Elskes» vekk

Når jeg kjenner strømmen som går gjennom disse tekstene, får jeg lyst til å reise meg. Det gjør jeg ikke, det er patetisk. Men jeg hører hva han sier. For er det noe han mener, så er det at den depresjonen kirken for tiden omgir seg med, må «elskes» vekk, «feires» vekk. Ikke i overfladisk iver, men i å være trofast mot samværet og gudstjenestefeiringen, barmhjertighetsarbeid og ansvaret for dem som ikke får det til eller er syke. Enkelt og kanaaneisk sagt, slippe fri den kjærligheten som Gud gir oss, den som vi bærer i oss. Selv om troen til syvende og sist er en viljessak og vi, som kvinnen i evangeliet, risikerer at om vi rører kappen hans bakfra, så snur han seg ikke, selv da bør denne kjærligheten være nok til å berolige oss.

Et gode

Dahls tekster om tro – og til slutt også troens bilder/kunst – er forbløffende «ferdige». Som om ordene har ventet på å få komme ut. Så har de tross alt vært igjennom et helt liv. Informasjon er en kilde til å lære, men hvis den ikke er organisert og satt i virksomhet, som igjen blir til beslutningsdyktighet, så blir det en byrde, ikke et gode. Denne boken er et gode.

Fra og til

Fremfor alt er boken en påminnelse. Som her: «I det hele tatt», skriver Dahl, «kommer Bibelen oss til unnsetning. Vi menneskebarn aner ikke hvor vi kommer fra – og knapt nok hvor vi går hen. Vi tar skriften som veileder og Kristus, død og oppstanden, som trosvitne så lenge vi holder til på denne jord.»

Det handler om han som kommer (hver dag), i morgen, i overimorgen og i uoverskuelig tid.