Beethoven-fest: Åndens ild slår gnister

Har det vært gjort før i Norge? Kanskje, kanskje ikke. Men tidspunktet er godt beregnet – vi liker målinger, og siste målingen (foretatt av Classic FMs Hall of Fame) viser at for første gang på over 20 år ligger Beethoven­ et hestehode foran Mozart i popularitet og antall fremførelser. Uansett, vi snakker om millioner av treff hver dag, ingen skal skamme seg. Men det er Beethovens tid. Det er fristende å si: Det er opprøret, kampenes og protestenes tid.

Klar for opprør

Mens ­Mozart stryker oss mildt over huden med sin musikk, står Beethoven på barrikadene. Kan det være at vi i forvirringens tidsalder har trengt Mozart for å mildne presset, få oss til å tro på livet, slik det er nærhet og varme i ­Mozarts ­musikk? Mens vi i dag er klare for opprøret mot undertrykkende­ samfunnsstrukturer, fremmedgjøring og svart urettferdighet – her er Beethoven på plass, barrikade­stormeren i sin tid, som talte Roma og keisere midt imot, i tale og musikk? Han gjør det i dag, også.

Panegyrikk

Jeg synes det er vanskelig å skrive om Beethoven, det har det alltid vært. Han kan bare spilles. Det er ikke bare meg som tenker sånn – for ord som finnes, uttalelser, beskrivelser over en lav sko, ender i panegyrikk, i et eller annet hvor ordene, uansett hvor mange utropstegn som akkompagnerer dem, gir oss en merkelig mistanke – kan det være så svært? «Det spesielle med Beethoven», leste jeg i en kritikk i en engelsk avis – er at «han kan bruke ordene ‘best’ og ‘mest edle’ uten at et intelligent menneske ler han opp etter ryggen.»

På med hatten

I en Berlioz-biografi leser jeg om komponistens møte med en Beethoven-symfoni: «Ouf! Slipp meg ut, jeg må ha luft! Fantastisk! Jeg ble så opprørt og forvirret at da jeg skulle ta på meg hatten, kunne jeg ikke finne hodet ... »

Jeg skjønner det. Det vil si, den skjønner de som utsetter seg for Beethoven på vidt gap. Slik vil nok mange kjenne det om noen dager, når serien går mot slutten og Petrenko slipper den niende symfonien løs, Kor-symfonien eller den hamrende ekstasen i Ode til gleden. Det handler om eksistensen, og om kampen for den. Og for sjelens frihet.

Vi snakker om generalen blant musikere.

«Den mannen gir meg inntrykk av at han har mange hoder, mange hjerter og mange sjeler», skrev hans gode kollega, Joseph Haydn.

Friske ører

Det er en annen­ ting med Beethoven, det er vanskelig å høre ham med friske ører. Han er overalt. Beethovens musikk er så universelt populær at samme hvilken by du lander i i verden og hvilken gate du går i, vil noen kjenne Beethovens musikk – eller navnet. Størst er han kanskje i Kina, akkurat nå – der strides det til og med om navnet: Peidekefen, Beidufen, Huatuofen, Fidefen, Baidihoufen, Peituowen, Peidehuafen eller Beituofen? Det endte med at myndighetene sa at det skal hete Beiduofen! En gang for alle.

Hvorfor denne populariteten gjennom snart 200 år? Fordi Beethoven søker «friheten». Han hatet autoriteter.

Frihetens mann

Han mente det ikke bare, han levde det – friheten fra så vel tyranni som idioti, sjelens totale frihet. Han sang det bokstavelig talt ut. Som han for eksempel skrev i et brev til mesenen som sørget for at han hadde til livets opphold, Prins Lichnowsky: «Hva De er, skyldes deres fødsel. Jeg er den jeg er i kraft av mine anstrengelser». Som Goethe sa: «Jeg har aldri møtt en så selvstendig, uavhengig, energisk, alvorlig kunstner».

Det er klart vi hører det i musikken. «Jeg har alltid ment at musikken skal få menneskeåndens ild til å slå gnister», sa han selv.

Hvor starter vi?

Hvor skal en begynne å lytte, om det er ukjent? Ja, nei, hvor skal man ta fatt for å lære å kjenne havet? Fra Jæren et sted? Eller vestkysten av USA? Hos Beethoven er det naturlig å begynne med symfoniene – slik Oslo Filharmoniske Orkester gjør det for oss i dagene fremover. Først «den femte», kanskje, Skjebnesymfonien – mange vil gå for den som det mest populære musikkstykke som noen gang er skrevet. Du finner den i filmer, reklame, ­teater – den berømte innledningen: da-da-da-daaaa! Eksentrisk og energisk, men en mellomsats som rommer en av de mest plystrevennlige vendingene i musikklitteraturen.

Ild gjennom ørkenen

Dernest den heroiske, Eroica (symfoni nr. 3) – han tilegnet Napoleon den, men ble så sint på Napoleons politiske oppførsel at han strøk tilegnelsen i raseri. Og så Pastorale, nummer seks, den totale hvile – riktignok med skyer og torden i horisonten. Og til slutt den ekstatiske, kjempende Ode til gleden (symfoni nr. 9). Men i kveld handler det i Oslo-filharmonien om Eroica og den på­følgende fjerde.

For oss musikere, skrev Frans Liszt – «er Beethovens arbeider en parallell til ildsøylene som førte israelittene gjennom ørkenen».

Vi stanser der. Musikken har begynt for lenge siden.