Barnas ­grusomme ­vitnesbyrd

'Jeg har sett hvordan de slo barna ut av hendene på mødrene med bajonetter. Og kastet dem i ilden. I en brønn. Jeg har sett hvordan man spenner mennesker for vogner» Den som så, var et barn på åtte år. Med De siste vitnene – solo for barnestemme, er siste verk i Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj storverk Utopiens stemmer oversatt til norsk.

Traumer

Mer enn tretti år etter 2. verdenskrigs slutt, har Svetlana Aleksijevtisj intervjuet 100 godt voksne, i hovedsak hviterussere, om deres barneminner fra krigen. Erindringene består av egne minner blandet med overleverte gjenfortellinger. De husker i glimt. Traumene de har vært utsatt for, er brent fast i bevisstheten.

Tekstene fremstår som hullete fortellinger, sterkt visuelle, scenene er festet i hukommelsen til de som blir intervjuet. Beretningene er brokker av usammenhengende minner – fulle av ­lidelse, tap av mammaer, fedre, søsken, ødelagte og okkuperte hjem, nedbrente byer. De har sett utrenskninger, bestialske drap og henrettelser, og de har vært flyktninger.

Vårt Land bryr seg om sakprosa. Les flere anmeldelser her.

Sterke følelser

Tyskerne for hardere frem her enn i andre europeiske land. Hviterusserne var undermennesker i nazistisk ideologi som ga soldatene ryggdekning til å begå grufulle handlinger. Sivilbefolkningen skulle utryddes eller være slaver for tyskerne. En tredjedel av befolkningen omkom og hundrevis av landsbyer ble brent ned.

Mange vitner berøres sterkt av å fortelle, må stoppe opp, gråter, orker ikke huske mer. Noen vil bare glemme, og spør seg om taushet er best. Erindringene gir stemme til enkeltindividenes mange små fortellinger, og motsier den enstemmige offisielle heltemodige fortellingen om Den store fedrelandskrigen – vitnesbyrdene er antisovjetiske i form og innhold.

SAKPROSA: Dag Øistein Endsjø har skrevet udødelighetens historie

Fraværende stemme

Som undertittelen Solo for barnestemme antyder, er tekstene renere og mer uformidlet enn i de andre bøkene. Forfatterstemmen er helt fraværende. Vitnenes fortellinger står alene. Samtidig som dette imponerer, savnes noen kommentarer. Krigsbarna har opplevd alvorlige krigstraumer og er en generasjon hvor mange har vokst opp som foreldreløse. Hvordan preges de av det? I Krigen har intet kvinnelig ansikt, hører vi mer om forfatterens egne erfaringer og tanker. Hver av de fem bøkene i Utopiens stemmer har et eget preg selv om teknikken hun bruker er den samme.

Aleksijevitsj har et eget dokumentarkonsept som bygger på sterkt bearbeidet virkelighet. Først filtreres fortellingene av kildene – de som intervjues, siden av hun som skriver ned, redigerer og skaper verk med tydelige narrative strukturer. Stemmeromaner kaller hun bøkene. Teknikken er unik og gir verkene en helt særegen stil. Selv sier hun at denne formen bringer henne så nær virkeligheten som det er mulig å komme.

SAKPROSA: Terje Tvedt i ny bok: Godhetstyranniet lever 

Sovjetmenneske

Dokumentarkunst har fra tidlig i Sovjetunionens historie vært en viktig sjanger. I 1920 åra anerkjente styresmaktene dokumentarfilmen til utdanningsformål – altså statlig opplysende propaganda. Det ga dokumentaristene et frirom til å bearbeide formen kunstnerisk. Flere ganger har Aleksijevitsj sagt at hun er et sovjetmenneske. Det innebærer kanskje, i tillegg til mye annet, å bruke nettopp dokumentarformen til å la enkeltindividene fortelle om Sovjetunionens traumer med egne stemmer.

Vitnesbyrdene fra barnehøyde er uunnværlige. Slektleddet som snakker, er de siste til å vitne om 2.verdenskrigs uhyrligheter. De forteller om å flykte fra krig, om å miste foreldrene, om hvor skremmende det er å være liten, alene på flukt og vitne til ondskapens grusomme meningsløshet. Dette er viktig her og nå – det er akutt.