Bare nonsens hos Johnsens

«Vi snakker ikke sammen lenger,» sier Jennifer. «Hva er det vi gjør nå da,» svarer Bob. Vi skjønner at de sliter, og det blir verre. De to ytringene er til å kjenne seg igjen i og har i det minste med hverandre å gjøre rent retorisk. Det er mer enn hva man kan si om den videre samtalen i den velspilte og opplagte femkvarterskomedien Johnsen og Johnsen i live.

LES OGSÅ: Tenk om den var litt kortere

Gjennomtenkt tomprat

For andre gang i løpet av en uke har Det Norske Teatret Europa-premiere på et stykke som er hentet rett fra Broadway. Det forrige var musikalen Tenk om med Heidi Gjermundsen Broch i full vigør på hovedscenen. Enos absurde komedie er ganske annerledes lavmælt. I programheftet kalles det presist for «gjennomtenkt tomprat».

Marita Liabø har oversatt babbelet. I en kommentar skriver hun at det å holde ut med tomprat er en forutsetning for sosialt liv. Vi må tåle både de som babler og de som holder kjeft i utide, ellers blir vi sittende igjen alene. Påfallende mange velger jo det.

LES OGSÅ: Motortown er teater som setter kulderekord

Verandaidyll

Jennifer (Ulrikke Hansen Døvigen) og Bob (Per Schaanning) bor i skogkanten og trives best på verandaen. Fuktskader har gjort huset utrivelig. Bob er syk og har bedt Jennifer om å slutte å jobbe for å ta seg av ham. Det har han lett for å glemme når han innser hvor tett de plutselig er på hverandre. Enda tettere blir det når det nyinnflyttede naboparet Pony (Marit Adeleide Andreassen) og John (Svein Roger Karlsen) tråkker inn på verandaen med ei flaske vin og noen helt håpløse innledningsreplikker.

Du skjønner fort at lenger kommer vi ikke. I presentasjonsrunden prøver noen å si hva de jobber med, hvorfor de bor her og hvor koselig/upassende det er at de fire plutselig er tett på hverandre. Det er ikke handling som driver den neste timen, men det sagte og det usagte.

Skjønt fint lite forblir usagt. Ordene plumper ut av munner hele tiden, særlig av Johns. Ikke bare replikkene, men hele Svein Roger Karlsens kropp er utsøkt malplassert. Og hans lille Pony er den som er lengst ute å kjøre. Marit Adeleide Andreassen spiller henne langt inn i barndom og tablettavhengighet.

Sosialklasse

De sosiale pekerne ligger i rekvisitt og scenografi: Garasjerot, plastikkstoler, voksduk og postordregarderobe. Med tanke på at dette er en tekst som hadde premieresuksess i en verdensmetropol og nå spilles på en hovedscene i en hovedstad, er det påfallende få signaler om at dette kunne vært et nabotreff blant et mondent teaterpublikum.

Forestillingen risikerer derfor å vende latteren mot de andre. De som er så udannete at de vil ha vinflaska tilbake flere dager etter at de hadde den med til naboen. Med et unntak for Ulrikke Hansen Døvigens såre portrett av den nokså normale Jennifer, er det særinger vi møter. Mannfolka er kverulanter som det er lettere å stemple ut enn inn. Og stakkars Pony. Alt de to hypokonderne kan synes å dele interesse for ut over felles diagnose, er å plukke nupper fra genserbrystet hennes.

LES OGSÅ: Fortrolige samtaler ble en forvirrende opplevelse

Nei takk

Da Gro Harlem Brundtland en gang ble gjengitt skriftlig etter lydopptak, ble reaksjonen heftig. Det var mye som ikke hang sammen. Slik snakker vi alle, (unntatt Willoch,) og vi er likevel på fornavn med Gro. Eno har sagt om sin tekst at den er et forsøk på å skrive realistisk. Han har til og med poengtert det i den engelske tittelen The realistic Joneses.

Dørstokkmila er tykkelsen på de vegger vi gjemmer oss bak. Ingen vil stå fram med høye ambisjoner om å gjøre det godt i småprat, selv om det måtte være det som kreves for å komme over dørstokken og ut i fellesskapet.