Bare et nummer i rekken

Det skjer omtrent ingenting. Anders Mossling spiller hovedrollen gjennomført med ett ansiktsuttrykk, og det beskrives best som flatt. Finner du humor i filmen, vil jeg gjerne ha beskjed. Herved er du advart.

Filmen fortjener likefullt nominasjonen som årets Nordiske film. I stedet for handling gir regissør Måns Månsson deg skjebnedrama. I stedet for uttrykk får du tungt inntrykk fra den delen av vår umenneskelige verden som er like i nærheten, men som vi unngår å se. I stedet for humor får du tristesse og poesi. Filmen er et dokument over hvordan din og min pålydende verdi nedskrives til vår evne til å møte på jobb i tide, slite dagen ut og holde kjeft.

Slavedrift

Yarden er fritt basert på Kristian Lundbergs roman med samme navn, en bok som er blitt en referanse for den nye arbeiderlitteraturen, eller mer presist litteraturen om bemanningsindustrien – den moderne slavedriften.

På havna i Malmø jobber mennesker som på et vis har lykkes. De har kommet seg til lykkelandet Sverige, og de har fått seg jobb. Der jobber også forfatteren og alenefaren som ikke lenger skriver det noen vil lese og heller ikke klarer å betale regningene. Han (Anders Mossling) takler motgangen og møter tenåringssønnens forakt med et resignert vemod som er gripende. Han er eneste etniske svenske på skiftet – det gir ham et dobbelt utenforskap.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Musikken

Filmen er fotografert og klippet i stille bevegelse. Om du husker Viscontis Døden i Venedig, kjenner du ennå virkningen i kropp og sjel av den langsomste satsen i Mahlers femte symfoni. Hos Visconti er det døden og kjærligheten som gjelder. I Yarden har musikken en lignende effekt, men her er det tristesse og desperasjon som akkompagneres av Verdis voldsomme orkestermusikk fra Rigoletto og Demis Roussos' «Forever and Ever». Det gjør stillheten nærmest uutholdelig.

Fargene er nesten svart/hvitt, og slik fargebruk virker nesten mer svart/hvitt enn den fargeløse varianten. Yarden er et landskap av tusenvis av nye biler i linjalrette rader. Bilene er trukket i tynt hvitt stoff og er av det direktørmerket som kaller seg Bilen – Das Auto. Det er en iskald distanse mellom de hvite tingene og de oransje dressene som så vidt er i bevegelse og bryter linjene.

LES OGSÅ: Lavmælt og melankolsk om far og sønn

Tett på luksus

Landskapet er ellers fryktinngytende fritt for liv. Måkenes fravær sier alt om steriliteten som råder. Statisk kamera understreker følelsen av lager. Bilene står der som løfter om bevegelse og liv for velbeslåtte mennesker som bor like i nærheten. Filmen påpeker ikke det Kristian Lundberg gjør i romanen: Her i Malmø er avstanden kort til penthouse-leilighetene i byens attraktive havneområde.

Her har det skjedd lenge det som skjer både i Oslo og i Namsos. Sjøsiden av byene var steder for arbeid og dermed for arbeidsfolk. Nå arbeides det for fullt igjen, men bare til de nye bokvartalene og kulturpalassene står klare. Siste melding fra Barcode-området i Oslo handlet om en ny topprestaurant med skyhøye priser.

LES OGSÅ: Dokumentaren Havet brenner tvinger deg til å sette deg inn i flyktningenes situasjon

Mengde uten fellesskap

Klassereise har i våre nordiske velferdsstater vært en kollektiv bevegelse. Vi har løftet og er blitt løftet i flokk. For en leilending var det et løft å få lønnet arbeid i industrien. En husmor fant frihet i egen lønningspose. På Yarden ropes de ansatte opp med fem siffer. 11811 er vår mann. Hovedpersonen har gjort en omvendt reise. Han er eneste svenske i oransje dress. Her utgjør de ansatte ikke noe kollektiv i positiv forstand.

Som det er sagt om boka: Dette er nøkternt rystende og fysisk ubehagelig.