Balladen om Papi

Papi er som Jason fra Fredag den 13. og Freddy Kruger, han kommer alltid tilbake. Han er en Robin Hood-aktig Hopalong Cassidy som har mer av alt enn faren din, selv flere biler enn djevelen har han. I hvert fall hvis vi skal tro den åtte år gamle datteren hans, fortelleren i Papi, Rita Indianas siste roman på norsk.

[ Les alt fra Bøker her ]

Original

Den prisbelønte forfatteren fra Den dominikanske republikk, høstet mye anerkjennelse for sin siste roman, Tjenestepiken til Omicunlé. Dette var en fremtidsdystopi, hvor tidsreiser, kjønnsskifte og klimaendringer utgjorde kjernen i fortellingen.

Selv om Papis rammefortelling, en fraværende far og en datter som venter på at han skal komme, er mer tradisjonell enn Indianas forrige bok, er også denne romanen et oppkomme av originalitet når det gjelder form og språklig lekenhet.

Fengslende

Enkelte steder brytes teksten opp i diktform. Flere steder benytter fortelleren seg av engelsk, noe som trolig indikerer den tette forbindelsen mellom USA og Den dominikanske republikk, og hvordan øyboernes eget språk og kultur ikke kan stå i mot presset fra stormakten i nord. Men det som virkelig driver fortellingen, utover undringen over hvorvidt Papi kommer tilbake, er den fengslende fortellerstemmen, som griper tak i leseren fra første side.

Den veksler mellom episoder fra oppveksten, hverdagslige hendelser, og ikke sjeldent glir fortellingen over i ren fantasi. Vi har med andre ord å gjøre med svært lite troverdig fortellerstemme, men nettopp fordi datteren bare er åtte år oppleves den på samme tid som autentisk. Denne sammenblandingen mellom fiksjon og virkelighet, og standhaftigheten når det gjelder å opprettholde det synet man mener er korrekt, er jo noe vi gjenfinner hos barn.

Storslått og sår

For det er liten tvil om at fortelleren gjør så godt hun kan i å overbevise seg selv og alle som gidder å lytte, om at Papi virkelig er så storslått som hun så gjerne ønsker at han skal være. Samtidig ligger det en sårhet under den bråkjekke tonen hennes, og hun blir mot slutten av boken motvillig nødt til å forsone seg med farens svik. Det blir nemlig tydelig at Papi ikke bare er en elendig omsorgsperson, han bedriver også flere lysskye aktiviteter.

Jålete menn

En av de største utfordringene knyttet til boken er derimot de mange kulturelle referansene og personene som dukker opp i løpet av romanen. Det er ikke gitt at norske lesere for eksempel vet hvem musikerne Cuco Valoy eller Johnny Ventura er, samt skuespilleren Julie Carlo eller Doña Zaida Ginebra. For utover at dette er et portrett av 80-tallets Dominikanske republikk er det mye som tyder på at det ligger en mer raffinert satire i stoffet.

Både tittelen og teksten rommer en tydelig harselering over menns rolle og funksjon i samfunnet. De fremstilles som dominerende, jålete og navlebeskuende som «stikker sokker i underbuksene for at den skal se større ut når de danser». Men hvor dypt i samfunnsstrukturen Indianas brodd stikker, kan nok forbli noe uklart for den gjengse norske leser.

Humor og varme

At enkelte nyanser i teksten glipper, er uansett uproblematisk for denne leseren. Papi er en roman som bobler over av overskudd og humor og ikke minst varme overfor alle kvinner som er nødt til å fostre opp barna sine på egenhånd.