Asbjørnsens stemme er som
regel forsiktig, men når hun rasper borti stemmebåndene og gir låtene, som prøver å unngå for mye oppmerksomhet, det dynamiske løftet så blir dette elleve sanger man gleder seg til å høre på nytt. Det er ingen opplagt singel her, det må sies, men hver låt har sitt eget og det er helheten av albumet som gjelder. Instrumentene blir sparsommelig brukt, slik at man blir ekstra oppmerksom og lytter etter. Ja, man blir nesten takknemlig av hver lyd som tilføres.