– Antakelig kan vi ikke uten videre legge bak oss debatten om levende modeller

Anmeldt av Kari Løvaas.

Da Helga Hjorth skrev sin mot-roman Fri vilje til Vigdis Hjorths Arv og miljø, innledet hun med å sitere sin søster: «Enkelte løgner røper mer om livets smertepunkter enn all verdens uinteressante sannheter.» Setningen låter underlig kjent, jeg kommer til å tenke på Per Olov Enquist, og der er det! I en anmeldelse for Morgenbladet av Enquists Et annet liv skrev jeg: «For den lydhøre forfatteren er det vel slik at enkelte løgner røper mer om livets smertepunkter enn hva all verdens uinteressante sannheter kan.» Har Hjorth uten å vite det, smigrende nok, stjålet min formulering? Eller var det jeg som stjal den fra Enquist? Og hva mener Helga med å sitere akkurat den setningen av «Vigdis Hjorth»? Som for å avsløre henne? Avsløre hva?

Diktning som kunnskap

Vigdis Hjorth er i likhet med Enquist en sterk talsperson for diktningen som en kunnskapsform i egen rett. Sitatet Helga Hjorth innleder sin «motroman» med, handler om at den litterære formen kan gjøre det mulig å nærme seg noe uberørbart i den personlige historien, nærme seg slike ting som ikke uten videre kan formuleres med et kjensgjerningenes språk. Men i Helga Hjorths roman blir formuleringen kastet tilbake mot søsteren: Nå skal jeg bruke din metode for å fortelle min versjon av denne historien, som er at du ikke bare har brukt meg og min familie til å bygge deg en fin karriere, men også at du har krenket og vanæret oss, især din far, som er død og ikke kan forsvare seg.

Er mor død handler om billedkunstneren Johanna som vender tilbake til hjembyen for å få kontakt med moren etter 30 år i eksil. Om Johannas tantebarn skulle spørre moren eller søsteren Ruth om hvem Johanna er, tenker hun seg at historien går sånn:

Johanna var en lovende jusstudent gift med en pålitelig advokat, Thorleif Rød, men våren 1990 tok hun et kveldskurs i akvarellmaling, forelsket seg hodestups i den amerikanske læreren Mark et eller annet og forsvant med ham. Da morfar ble syk, kom hun ikke hjem, heller ikke til begravelsen. Det er en skam. Snipp snapp snute. Eller sånn: Johanna var fra barn av psykisk ustabil og uforutsigelig, fulgte alltid sine impulser uten tanke på konsekvenser for andre og seg selv. Kom ikke i morfars begravelse. Det er en skam. Snipp snapp snute. Ingenting om kunsten min som de antagelig ikke betrakter som kunst, men som vendetta.

I sin fulle rett

Hvordan skal tittelen på Hjorths roman leses? Den er dypt urovekkende, ikke minst med tanke på hvordan forfatterens egne infekterte familiekonflikt har blitt rullet ut for åpen scene etter utgivelsen av Arv og miljø og debattene om liv og kunst i kjølvannet av den.

Når Johanna ringer sin mor og moren ikke tar telefonen tenker Johanna at det er fordi moren føler seg vanæret av verket Mor og barn I. Når Vigids Hjorth lar Johanna karikere familiens reaksjon med ordene det er oss, men vi er ikke sånn, kunne man tenke seg at hun samtidig rammer sin egen familie og Helga Hjorth spesielt. På en måte er denne retorikken litt manipulerende – den som står fram som krenket har bare seg selv å takke, all den stund kunstneren aldri har påstått at hun har gjort annet enn å dikte. Men ikke bare det, den som sier det er meg må jo føle seg truffet, noe som viser at dikteren tross alt har tatt det der det brenner, som det heter.

Johannas bilde viser et sammenkrøpet barn i et hjørne, en mor med svarte imploderende øyne i et annet, og over dem begge skyggen av en mann i advokatfrakk. Det framstår imidlertid som langt mer absurd å la seg krenke av et nærmet arketypisk bildet som dette enn av et realistisk verk som Arv og miljø, med alle sine detaljer og«virkelighetseffekter» (à la begravelsesprogrammer og e-poster). Antakelig kan vi ikke uten videre legge bak oss verken debatten om levende modeller, eller diskusjonene om forholdet mellom det private og det allmenne i kunsten.

Enquist forteller i sin selvbiografiske roman om hvordan han som barn dikter opp en synd for å tilfredsstille morens behov for å høre ham bikte og gi ham forlatelse: Han har stjålet en karamell. Synden er akkurat så stor at den oppfyller morens forventninger, men samtidig så ubetydelig at han ikke taper ansikt. Han bevarer regien over sin selv-framstilling og sikrer seg samtidig morens kjærlighet. Men, o gru!, ved en tilfeldighet avslører moren ham i en forbrytelse større enn det å stjele: Løgn og forstillelse. Den ufrivillige avsløringen er forbundet med skam, som jeg i Enquist-anmeldelsen beskriver som en opplevelse av at eksistensberettigelsen rives vekk under ens føtter.

Stivnet maske

Jeg har tidligere tenkt meg en form for skam-beredskap som i beste forstand siviliserende, fordi den lærer oss å nærme oss andre med den type diskresjon og lydhørhet som tillater dem å spille ut sin persona i et levende sosialt grensesnitt. Jeg har tenkt meg at et vitalt sosialt liv er forbundet med et element av risiko, av at noe står på spill, slik det kan komme til syne i den erotiske rødmen. Men er det selve eksistensberettigelsen som står på spill da? Eller er det slik at rødmen snarere vitner om en sjel i spill? Og sjelens liv kan vel verken sikres eller usikres med lovens språk, som om det var en eiendom eller rettighet? Mens rødmen så å si røper sjelens nærvær idet den beskytter mot invaderende innsyn, befinner den som må forsvare sin eksistens seg i en krigssone. Når frykten er det som driver oss, bygger vi lett opp vår person som et festningsverk; personaen slutter å være kontaktsone og stivner til maske, til et ansikt vi kan tape.

Mot spissborgerlighetens repressive moral – det gjelder å ikke tape ansikt – setter Hjorth med diktningens hjelp et annet etisk imperativ: det gjelder å ikke la ansiktet stivne til maske for slik å bli en levende død.

En annen måte å si dette på: det gjelder å ikke miste kontakten med sitt ubevisste, noe som ikke er mulig for den som klamrer seg til et kjensgjerningenes språk i fornektelsens tjeneste. I en litt forenklet versjon av det hjorthske familiedramaet står kunstneren med sine eksistensielt sett sanne løgner mot konformistene med sine falske sannheter. Men dette er jo også en forenkling.

Skyld og plikt

Er mor død er da også skrevet ut fra en intuisjon om at datterens og morens skjebner er sammentvunnet på en langt mer kompleks måte. Johanna tenker: «Mors mysterium er mitt mysterium og min tilværelses gåte, og det føles som om jeg bare ved å nærme meg den kan nå en form for eksistensiell forløsning.» På en måte gir Johanna i Er mor død søsteren i Arv og miljø litt rett: det er lett å demonisere dem du ikke omgås og kjenner. Om sin mor sier hun: «Av mangel på informasjon dikter jeg henne opp.»

Mens søsteren i Arv og miljø, før konflikten eskalerer, kan framstå som den som påtar seg ansvaret for å holde en slags dialog gående mellom datteren som har brutt, og foreldrene, framstår søsteren i Er mor død snarere som en som forhindrer kontakt og holder tilbake informasjon. Nettopp her kan det synes som Johanna innhentes av den lovens diskurs hun med diktningens hjelp vil overskride, i og med trangen til å plassere skyld for at situasjonen er slik den er mellom henne og moren: først på patriarken av en advokatfar, deretter på juristsøsteren som har påtatt seg oppgaven å holde orden på transaksjonene av plikter og rettigheter. «Hun ville kontaktet meg hvis mor døde. Hun har plikt til det?»

Omdreininger i optikken

Før jeg går videre, la oss oppholde oss litt ved disse to setningene. De står nemlig alene på siden, og gis slik en spesiell tyngde, men inngår også i Hjorths måte å rytmisere og bryte opp fortellingen. Å sette spørsmålstegn etter en syntaktisk påstand, eller å utelate spørsmålstegn etter syntaktiske spørsmål (Er mor død) er noen av midlene Hjorth ofte bruker for å liksom sette setningene i svevning: usikre kjensgjerningene og samtidig finne en slags hvile i den uopphørlige spørringen. (Dette siste har hun forresten fra tidligere nevnte Enquist, hvis prosa er full av syntaktiske spørsmål som uten spørsmålstegn framstår med en slags dikterisk autoritet).

Hjorths liksom kaleidoskopiske metode i denne boka kan også minne litt om Enquist, som forestiller seg selv som Kai i H.C. Andersens Snødronningen, han som i sin sannhetssøken har fått utlevert et antall puslebiter som han prøver og prøver, i stadig nye kombinasjoner. En liten omdreining i optikken, og bildet forandrer karakter. Samtidig er jo budskapet i Andersens fortelling at «løsningen» først vil gi seg når Gerda finner ham og avfortroller snødronningens forhekselse med sine tårer.

Det som ikke får erkjennes

Johanna vil nærme seg morens gåte, som er hennes egen, for å gi dem begge en eksistensiell forløsning, for å gjøre dem begge levende igjen. Med Kais metode legger hun livspuslet i stadig nye kombinasjoner, samtidig som hun vil være en Gerda i morens liv.

Hjorth lar Johanna grave opp og lese i sin barndoms dagbok, der hun begrunner morens spørsmål om hvorfor hun kremter når hun gjør lekser: «Jeg tror det er fordi at halsen er mellom hodet og hjertet. Og når jeg skal gjøre lekser, kan jeg ikke kjenne hjertet. Så da låser jeg halsen sånn at hjertet ikke kommer opp i hodet. Men hvis jeg sier det til mor sier hun at jeg er dum.»

Ja, i denne familien er det åpenbart mye som ikke kan sies, mye som ikke får erkjennes. Dagboken «hadde mor lest en formiddag mens jeg var på skolen, men det var vel ikke så ille? Eller det var verst, for mor hadde også en låst hals og derfor måtte boka graves ned».

Fantasiens offer

Hjorth bruker ordet Unheimlich et par ganger, en freudiansk forestilling som synes å ha spilt en avgjørende rolle for romanens tankestoff og utforming. Den norske oversettelsen «uhyggelig» ivaretar ikke riktig konnotasjonene til så vel hjem som hemmelig i det tyske ordet. Kort sagt handler det om at noe fremmed er innkapslet i hjemmets midte. Dette er noe fornektet og uberørbart.

Den som er i det fornektedes vold kan på et vis bli offer for sin egen fantasi, som jobber på spreng for å plassere det truende som kommer innenfra på noe utenfor seg selv. Hjorths Johanna håper i det lengste at det finnes en plass for henne i morens hjerte, at moren så å si har blitt påtvunget familiens offisielle historie: Johanna er slangen de har næret ved sitt bryst. Johanna ligner mer og mer en stalker i sine forsøk på komme i kontakt med moren. Her viser Hjorth seg også som en stor tragikomiker, i framstillingen av den eskalerende desperasjonen hos datteren som spionerer på sin mor.

Når hun en søndag formiddag følger etter henne til kirken der hun tar henne på fersken i å gråte, styrker det hennes hemmelige håp om at moren bærer på en stor smerte som er forbundet med en fortvilelse over den manglende kontakten med datteren, og at moren så å si kan bli levende igjen om hun bare tillates å komme i kontakt med den smerten – og med datteren.

Levende og døde

Men når Johanna endelig med list og makt får trengt seg inn hos moren, desperat etter å få avslørt arrene som viser at moren en gang har levd i den samme smerten som henne, ser hun ikke annet enn skrekk i morens øyne, som hun innser for alvor tror at Johanna skal drepe henne.

Dette er en rystende scene, som også leder til en slags negativ forløsning, hun kan gi opp håpet: Hun er død i moren. Så kan hun da også endelig begrave henne. «Mor er død i meg», konstaterer hun mot slutten av romanen. «Men det hender at hun rører seg.» Det gjør hun for eksempel når Johanna slenger spagettien mot flisene for å se om den er al dente, en av de mange automatiserte handlingene som hører hverdagen til, og som ikke nødvendigvis reduserer henne til gjenganger, men som også kan være en måte hun i all vennlighet kan la moren leve videre på, i henne.

LES MER:

• Prest Sunniva Gylver om sin døde lillesøster: – Tror ikke Gud har en plan med alt
• Vårt Land mener: «Kirken fastholder at Gud har en plan med det gode»

---

Roman

• Er mor død
• Vigdis Hjorth
• Cappelen Damm

---