Annies «Dark Hearts» skaper letthet med stor tyngde

Det føles alltid litt corny ut å komme utenfra og kalle en annen persons liv «fortelling», spesielt når den som sto midt i det som skjedde, er høyst til stede og på vei videre. Men likevel: Beretningen om vokalist Anne Lilja Berge Strand, kjent som Annie, og Tore «DJ Erot» Kroknes er viktig ny norsk pophistorie. De ble sammen som 17-åringer, rakk å prege både hjembyen Bergen og norsk og internasjonal klubbscene før de skiltes ad da sistnevnte døde som følge av medfødt hjertefeil bare 23 år gammel i 2001.

I kjølvannet utgav Annie så debuten, miniklassikeren Anniemal i 2004, og hennes elektropop gav henne både hits («Chewing Gum», «Heartbeat»), verdensvid anerkjennelse og senere deltakelse i den respektable «DJ Kicks»-serien. Blant annet.

LES OGSÅ: Ellen Andrea Wang vil med sitt nye album fremme kvaliteter som er sårt tiltrengte i 2020: Ro. Enkelhet

Tidskorridor

Den litt mystiske Annie gir ikke akkurat ut ny musikk for ofte. Det er elleve år siden sist. I absolutt nydelige «The Streets Where I Belong» griper hun tilbake til Bergen, minnene og gatene der hun møtte sin tenåringskjærlighet, og låten er en uttalt hyllest til DJ Erot. Det er derimot ikke slik at en livsdefinerende og tyve år gammel kjærlighetshistorie skal leses inn i alt på albumet, men det går likevel et drag av søt, melankolsk og reflekterende nostalgi gjennom mye her, kombinert med det som virker som forsøk på gå videre i fortellingen og å kjenne på frigjøring. Men albumet er også ganske langt, og omfatter alt fra stemninger inspirert av David Cronenbergs filmatisering av Ballard-romanen Crash (i sterke «American Cars)» til generell samtidsangst i «The Bomb».

Den fokuserte låtskrivingen og reggaepulsen i «Dark Hearts», som albumet er oppkalt etter, burde gi en ny Annie-hit. Det blafrer til akkurat passe mye i autotune-vimpelen på toppene på plata, produksjonen, gjort sammen med Stefan Storm, er rik, men ryddig, vokalen typisk Annie-lys. Hun legger mer vekt på poppatos enn før, og en crisp el-gitar med choruseffekt preger mange av sporene. Fellesnevneren er en slags nattlig-romantisk filmstemning som kan sende tankene til Bat for Lashes' prosjekt Lost Girls fra i fjor, selv om 80-tallmoduset her kommer i nordisk form.

LES OGSÅ: André Bratten er i det vanskelige hjørnet når han nytolker Mayhem og Conrad Schnitzler

Momarken

Om man kjører akkordskjemaene på utvalgte låter gjennom analysemaskinen, vil man kanskje ikke finne så store forskjeller fra dette og det enkleste enkle, for eksempel hos et band som Gyllene Tider. I «The Streets Where I Belong» sier Annie til og med «Take it away, Johnny!» før gitarsoloen. Som om man sto på Momarken i 1987. Glede! I noen låter blir den musikalske enkelheten platas svakhet, men i de beste er den en popkvalitet, og dermed også dens styrke.

For: De selvsentrerte og -medlidende P3-greiene fra de siste årene har jo egentlig vært et svært blindspor i popen. Det er det Annie driver med, som bredt anlagt pop burde dreie seg om. Slik som tekster om at «the stars are shining bright», lengtende vokaltopper som stjerneskudd i «Miracle Mile» og catchy overflate med store dybder under. «Dark Hearts» er på sitt beste et vellykket album fra en av våre få ordentlige popstjerner.

---

Fakta:

---