Anmeldt: Mahler og Brahms på Operaen og Universitetsaulaen i helgen

Tre himmelropende konserter med 2–300 mennesker og Mahler på scenen i Operaen i løpet av helga. Og én Allehelgensdag i Universitetets Aula, hvor døden sant å si mistet sin brodd – slik kjente nok mange det da Grete Pedersen og Det Norske Solistkor pluss musikere og stjernesolister menneskenært og himmelvendt elsket fram Brahms Ein deutsches Requiem: «Mennesket er som gress, det tørker ... men vi skal forvandles, brått og på et øyeblikk, ved det siste basunstøt». Hører vi.

Vi husker

Vi kan snakke meningsfylt om klangen av et menneske, klangen av en by, klangen av hva som helst. Det er noe vi fornemmer akkurat når vi «er der», noe som henger i etterpå og som gjør at vi husker. En god klang eller en dårlig, en klang som er bygget opp av banale næringsstoffer eller en som ingen ende tar. Det er for eksempel aldri ende på Johannes Brahms' musikk, heller ikke på Mahlers. Og aller minst slik det klang i Oslo i helga.

LES OGSÅ: Denne sommeren har vært John Taveners og min, han er død, men jeg lever – skjønt av og til tenkte jeg det var omvendt, skriver Olav Egil Aune

Mottas stående

Gustav Mahler ga i all beskjedenhet oppskrift på sin åttende symfoni, «de tuseners symfoni», som den kalles, den fremføres av nærmest økonomiske begrensninger sjelden – men oppskriften: «Tenk dere at universet begynner å synge!» Det finnes det antakelig ikke ord for, kun musikk, det var det fort gjort å tenke. Og det sang! Dirigenten Jukka-Pekka Saraste på hjemmebane (både i Oslo og i Mahler) holdt mastodonten i tømme og sørget suverent for at formene ikke sprakk. Hele palettens tonefarger, drønnet mot oss – gutteklang, kvinneklang, manneklang, velprøvde soliststemmer, to orkestres tidløse toner, det runget, ordet er runget. Dette bør mottas stående, tenkte jeg, men det ville ikke tatt seg ut.

Tørrpratens time

Den veldige symfonien, den voldsomme, åpner knestående og i fullt trykk: Den gamle hymnen Veni, creator spiritus! (Kom hellig ånd og skaperkraft) går som en skyttel gjennom tonemassene – innenfor den kristne kalenderen er det pinse, der er vi i rundt en halv time før den menneskelige varmen brer seg ut, unnskyld – universet, det indre og det ytre. Ikke akkurat rentonet gregoriansk sang denne gangen, noen hundre stemmer og fullt orkester, da må da Herren vår Gud høre! – mente nok Mahler. Antakelig hadde han rett, for det var forløsende, da det ebbet ut. Vi gikk i natten med øynene vendt utover, oppover og innover, noe annet var ikke mulig, det var ikke tørrpratens time.

LES OGSÅ: Ensemblet Vox Luminis spiller fram Bach-klanens kantater slik at det visne ordet «perfekt» blir et ­hedersord

Trøst

Når ordene ikke trøster lenger, trøster musikken. Det vet vi, det er tilstrekkelig bevist. Johannes Brahms hadde mistet sin gamle mor, men tilknytningen var stor og han oppfattet det som nederlagets tid. For sin egen del, som siden er blitt millioner av menneskers del, skrev han Ein deutsches Requiem, et rekviem i ukatolsk stil med sannhetssøkende tekster fra sin lutherske bibel, en konsoliderende meditasjon over vår felles skjebne på jorden, toner og ord til de etterlatte. Kall det en aftenrøde, selv om jeg ikke er sikker på om Brahms var opptatt av aftenrøde på det tidspunktet, han famlet seg videre, og du store Gud så vakkert han famlet. Ingen rekviem slutter lysere.

Naturlige drag

Det skjedde noe merkelig – Brahms kommer gjerne innenfra, slik gjorde han det denne kvelden. Det oppleves som om noe stiger ut av klangene og blir hørbart for sjelen, en senket skjønnhet, som etterlater ro, en slags absolutt visshet om at han «snakker» sant. Sorgen ligger lagvis, som forkalkninger i Ein deutsches Requiem – musikken trenger gjennom lagene og der sitter vi som «røntgengjennomlyste» (unnskyld uttrykket) sjeler, der Gud Herren har strålene i sin hånd. Ingen jernhard resignasjon – melankoli, ja – men heller et mildt og kraftfullt svar på dødens tiltale: «Vi lengter etter det som skal komme ... Herrens boliger.» Det puster i naturlige drag. Brahms – mer enn noen – skal spilles som han komponerte, med omhu, stilbevisst, ærlig og redelig. Men syngende. Alltid syngende. Som her. Slik Grete Pedersen og Solistkoret får det til, denne gangen med musikere og to av verdens fremste sangere – Camilla Tilling og Markus Eiche – som med sjelden kraft og glans gjorde alvor og lys til toner, uten å trå ublu ut av helheten.

LES OGSÅ: Gravølet for Carl Høgsets Grex Vocalis ble en minneverdig festkonsert, og en verdig avslutning av et 48 år langt løp

Fanger alt

Hvorfor? – er Brahms' spørsmål, hvorfor død? Og hva har musikken med det å gjøre? Hva fører den til, når verden sulter og folk dreper hverandre? Vi kan legge til: når vi lever i et klima der realitystjerner som Trump, Netanyahu og Johnson setter verden i brann via facebook? Det finnes det ikke svar på. Bortsett fra at mennesket fra tidenes morgen har møtt idioti, smerte, død og fordervelse med musikk. Det er klanger her, tenkte jeg denne allehelgensdagen, som på sett og vis fanger alt og på merkelig vis legger seg rundt oss som en beskyttelse.

Vi kjenner det, bare

Musikk er en særlig hørbar form for tid. Den kan ikke studeres mens den pågår. Akkurat som vi ikke kan studere drømmene våre når vi drømmer dem. Det er som å studere mørket med et lys i hånden. Vi kjenner det bare, vi blir litt godt forvirret – så skjer det noe. Hva, vet jeg ikke. Det skjer bare. Jeg kjenner meg ristet og fornemmet.

---

Konsert

• Den Norske Opera og Ballett
• Gustav Mahler
• Symfoni nr. 8 De tuseners symfoni
• Solister, Operaorkestret, Oslo Filharmoniske Orkester, Operakoret, Oslo Filharmoniske Kor, Barnekoret, dir: Jukka-Pekka Saraste. / 02.11.2019
• Universitetets aula, Oslo
• Johannes Brahms:
• Ein deutsches Requiem
• Det norske Solistkor, Ensemble Alegria, Det Norske Blåseensemble, Camilla Tilling (sopran), Markus Eiche (baryton), dir: Grete Pedersen. / 04.11.2019

---