Baby Jane begynner i badekaret, med et estetisert selvmordsforsøk. Deretter, et tilbakeblikk: Hovedpersonen vandrer gjennom en glad-ruskete del av Helsinki og virker såre fornøyd, selv om lydsporets strykekvartett antyder tragedie. Snart skal unge og livstørste Jonna forelske seg i den ti år mer erfarne Piki, og forholdet skal, naturligvis, bli stormfullt. Den rocka Piki er nemlig atskillig mer utrygg og ustabil enn sitt skinnkledde ytre. Hun er dessuten belemret med ekskjæresten Bossa som renner ned dørene, vil ikke gi slipp. Hva gjør alt dette med naive Jonnas følelsesliv og hennes tro på kjærligheten?
LES OGSÅ: Joker med Joaquin Phoenix er ingenting å le av
Voksesmerter
Med klassisk coming of age, forbinder man gjerne ynglinger som fort må bli voksne, som går gjennom en modningsprosess med nytt ansvar, og går klokere ut i andre enden. Et like viktig motiv i disse dannelsesromanene, filmatiske som litterære, er hovedpersonens blikk inn i voksenverdenen, en verden mer problematisk og smusset enn hen hadde forestilt seg. I 1950-tallsklassikeren Catcher in the Rye, ble den 16-årige helten tungsindig og desillusjonert av å forlate utdanningsforløpet til fordel for dansetilstelninger, middagsselskaper og prostituerte. I storserien Game of Thrones – dette tiårets kanskje største kulturfenomen – gjennomlevde purunge Sansa Stark de forferdeligste tildragelser i sin higen etter edle riddere og vakker romantikk.
Baby Jane slekter betydelig mer på førstnevnte, forelegget er dessuten bokklubb-litterært. Nordisk råds litteraturpris-vinner Sofi Oksanens 2005-roman ved samme navn fikk gode kritikker da den kom på norsk i 2011.
LES OGSÅ: Smerte og ære er et vemodig tilbakeblikk fra Pedro Almodóvar
Få karaktertrekk
Filmversjonen føles ikke like treffsikker. Vi blir ikke tilstrekkelig kjent med hovedpersonene, de er urbane, lesbiske og deprimerte, men hva ellers? De overflatiske beskrivelsene gjør identifikasjon vanskelig, selv om skuffelsene over voksenlivets mørkere sider (depresjon, sexsalg, rus) er effektivt formidlet.
Nåtidsfiltrert uten nyanser
Spillefilmdebutant Katja Gauriloff har valgt en tilbakeskuende, drømmeaktig stil som slekter på fjernsynsversjonen av Elena Ferrantes Mi briljante venninne. Det hoppes assosiativt i tid, og fortellerteknikken krever muligens ikke det samme dypdykket i menneskelig psyke som mer lineære handlingsløp. Når hendelsene er filtrert etter minner i nåtid, er det kanskje tilgivelig at persongalleriet er en smule typete. Historien er sparsom på både rollefigurer og drivende handling, en minimalisme som står i interessant kontrast med den fargerike bildebruken og den dramatiske musikken. Men filmen er alt annet enn kompleks og nyansert, den føles tidvis utdatert. Sammenligninger med det franske mesterverket Blå er den varmeste fargen (2013) tvinger seg på selv om de er urettferdige – Baby Jane er en skandinavisk film på skandinavisk budsjett, regissert av en debutant.
LES OGSÅ: I Sofi Oksanens roman Norma er håret er kvinnens forbannelse
Drømmen i bakspeilet
For å få utbytte av Baby Jane, må den leses som en sinnstilstandsrapport sett i bakspeilet, som en rendyrket følelsesskildring av vonde opplevelser i formative år. Den ujevne rytmen i historien fremstår imidlertid ikke som et selvsikkert kunstnerisk valg, det er åpenbart at regissøren (som har bakgrunn fra dokumentarfilm) har litt å gå på når en fortelling skal forvaltes. Og hvor blir det av referansene til 1962-klassikeren What ever happened to Baby Jane, Bossas favorittfilm i romanen?
Til debut å være, er Baby Jane imidlertid svakt lovende, selv om helheten oppleves som svakere enn summen av mange gode enkeltscener.