Anmeldelse: 65-årsjubilanten Jon Balke slår et mildt slag for musikalsk dialog i et hardt politisk klima

De 16 komposisjonene på Jon Balkes nye album handler alle om forholdene for språk i et politisk klima som har hardnet til. Pianisten tidfester til og med denne forandringen til 2019. Hvor langt man vil trekke de politiske implikasjonene som ligger i stoffet, som i skrivende stund kjennes nesten skremmende aktualisert, er det likevel opp til lytteren selv å bestemme. Balkes album befinner seg veldig langt unna følelsen av «jazzplata som ville være politisk pamflett». Til tross for titler som «the polarization», «the first argument» og «the self and the opposition» er Balkes tilnærming til tematikken en helt annen.

Hannah Arendt

Discourses gir likevel for mitt vedkommende umiddelbart assosiasjoner i retning av Hannah Arendt, en av det forrige århundres aller skarpeste tenkere. Tysk-jødiske Arendt mente blant annet at vi blir oss selv gjennom handlinger i et offentlig rom. Deltakelse i en sfære der meninger brytes, er en sentral del av dette, og også noe annet enn det rent private. Språket er selvsagt en viktig faktor ved disse handlingene som definerer oss som mennesker. Det er vel ikke bare Balke som har sett at dialogen går tapt i en polarisert verden, der privat og offentlig dessuten også blandes sammen i en stadig mer følelsesbasert retorikk.

LES OGSÅ: ECM strittet lenge imot, men i 2017 la plateselskapet katalogen ut på digitale strømmetjenester

Klarhet

Balke (som forresten ble 65 i går – Gratulerer!) er virkelig et household name i ECM-sammenheng, og har deltatt på noe slikt som 25 utgivelser på den tyske jazzetiketten. Debuten ligger faktisk så langt tilbake som 1974, da han var med i bandet til Arild Andersen på albumet Clouds in My Head. Men hans øvrige virke med Masqualero (med Arild Andersen, Jon Christensen, Nils Petter Molvær og Tore Brunborg) eller Magnetic North Orchestra er også etset tydelig inn i tidslinja til Manfred Eichers plateselskap, og det samme er en spennende, verdensåpen bandkonstellasjon som Siwan, med blant annet trompetist Jon Hassell i besetningen. På solomaterialet sitt har han likevel staket ut et eget løp, og hans forrige, Warp (2015), introduserte også blandingen av ham alene ved pianoet og elektronisk bearbeidet lyd.

ECM-sjef Manfred Eicher har selv produsert albumet i sitt studio i Lugano i Sveits. Til grunn ligger innøvde komposisjoner som så er utviklet gjennom improvisasjon. Det mørke bakteppet kunne gjøre at man så for seg dekonstruert eller til og med hard musikk, men låtene er ofte vakre, slik en gjennomtenkt setning eller veien mot den, eller en fungerende dialog kan være. Dette er ikke jazz av den typen som svinger, stilen er gjennomtenkt og filosofisk, men det betyr ikke at stemningen er særlig kontemplativ eller mer innadvendt enn det som trengs når man trekker seg litt tilbake for å formulere en tanke. Hektiske løp veksler med våkne, søkende partier, og det er lett å se for seg at Balke spiller seg gjennom både tilblivelsen av tankerekker, svar og motsvar i en dialog, nye innsikter og reformuleringer her.

LES OGSÅ: Vi står midt i en norsk jazzeksplosjon, skriver Ole Johannes Åleskjær

Helhet

I en plateanmeldelse er det vanlig å trekke fram enkeltspor som står ut fra resten, men på Discourses føles det mindre meningsfylt å gjøre dette. Alle de 16 låtene er variasjoner over det samme, til tross for den stadige bevegelsen innad i materialet. Harddisken med elektroniske lyder, som Balke hadde meg seg til Lugano, er brukt svært forsiktig denne gangen, heller lite enn mye, og det elektroniske elementet og bruken av omgivelseslyd gir bare en liten sonisk utvidelse her og der, i form av en skarpt avtegnet kant eller en dybdeeffekt for den usedvanlig klare pianolyden. Selve spillingen framstår også på samme måte som tydelig, og man kunne si at musikken her på mange vis manifesterer i lyd de samme verdiene som den sørger over at er på vei til å gå tapt.

Kunstnere som uttaler seg om politikk og samfunnsforhold får ofte stor plass i mediene, til tross for at de i mange tilfeller slettes ikke har noe mer fornuftig å komme med enn såkalt «vanlige folk». Spør du meg: heller tvert i mot. I Balkes tilfelle står vi derimot overfor ei plate som tar ganske liten plass i seg selv oppe i all støyen i verden, men der 16 instrumentalspor på sitt nøkterne vis får fram noe som kjennes viktig, som et eksempel til etterfølgelse. Om kunsten refererer til noe annet enn seg selv eller om den på noe som helst vis kan forbedre verden, er jo en stor og vanskelig diskusjon, og slett ikke noe man må ha svar på for å nyte ei plate som Discourses heller. Men det spørs om ikke et par gjennomlyttinger også kan få en til, halvt bevisst, halvt ubevisst, å komme på at det var noe man skulle huske på i det neste møtet med andre menneskers meninger, noe det var ekstremt viktig at man ikke mistet i samfunnet.

---

Fakta:

---