Alt kan skje på hotellet

Et hotell er på mange måter et perfekt sted for en roman å utfolde seg. Hotellet byr på muligheter, det er et sted hvor man kan trekke seg tilbake fra verden, men også et sted hvor verden møtes gjennom menneskene som opptar det, som kommer og går. Så har da også hotellet vært åsted for en rekke litterære hendelser, alt fra utenomekteskapelige affærer som i Lars Saabye Christensens novelle Oscar Wildes heis, eller det langt mer overnaturlige som i Stephen Kings Ondskapens hotell. Med andre ord, alt kan skje på et hotell.

Speil for den andre

Og det er også her, på et hotell, at Kjersti Bronken Senderuds siste roman utspiller seg. Selv om den har lite til felles med de to førstnevnte tekstene, er nettopp hotellet som møteplass for ulike mennesker en viktig drivkraft gjennom boken.

Historien fortelles fra to synsvinkler; fra Lola, hotelleierens datter, og fra den navnløse jenta som ankommer hotellet sammen med faren og broren sin. Begge to bærer på hver sin sorg; Lola på en kjærlighetssorg, mens den navnløse jenta ikke har forsonet seg med morens død. De fatter raskt en interesse for hverandre, de observerer hverandre på avstand og begge to fungerer langt på vei som et speil for den andre i et forsøk på å forstå seg selv.

Løse tråder

Hotellet er en tilsynelatende tradisjonell norsk roman, språkdrevet og stilsikker, hvor det ikke skjer så forferdelig mye. Fokuset ligger i poetiske og elegante skildringer, blant annet av lys og natur, og med en utforskning av velkjente tematikker som sorg og forsoning. En viss spenning ligger som nevnt i oppnøstingen av hvem de ulike personene som bor på hotellet er, samt hvorfor de to jentene er så opptatt av hverandre. For mange løse tråder og ubesvarte spørsmål gjør imidlertid at disse spenningskurvene flater noe ut etter hvert som fortellingen skrider frem.

Men, for det er et stort men her, det ligger samtidig flere hint i boken om at det som skildres ikke nødvendigvis er akkurat slik det beskrives.

De døde

Det er noe motsetningsfullt ved det hele. Sommeren, lyset og varmen satt opp mot det slitne hotellet, de mange forhutlede sjelene og de usynlige sårene de bærer på, som blant annet manifesterer seg gjennom beskrivelsene av tynne, spinkle kropper. Som om selve livet har vært utmagrende på dem. Det at jenta som er på ferie lurer på «hvorfor far har tatt oss med hit, hvorfor han har valgt akkurat dette stedet», samt at noe har hendt nede ved dammen i hagen til hotellet, som moren til Lola ikke ønsker å fortelle om, underbygger den dunkle stemningen.

Videre er det interessant å merke seg resepsjonisten Njål sin fascinasjon for shintoismen. Han forklarer et sted i boka at innenfor den trosretningen finnes det guider som veileder de døde frem til et bra sted, hvor de også fortsetter å hjelpe de døde. Kanskje er det faren, broren og datteren som er de døde, mens moren lever? En drøm datteren har, hvor hun ser faren utstrakt på en seng med blomster rundt seg, mens moren står ved siden av og gråter, kan åpne for dette.

Særpreg og dybde

En siste antydning som er verdt å nevne i denne sammenhengen, er at boken kan sies å gå i en loop. Den slutter med det som muligens beskrives i den første scenen, nemlig ungdommene som spiller biljard. Mon tro om dette er ment å underbygge at hotellet er et slikt sted som Njål beskriver, et bra sted hvor de døde ankommer.

I vårt langt på vei gjennomsekulariserte samfunn er det noe fascinerende og håpefullt over beskrivelsen av et mulig etterliv. At boken har dette tolkningspotensialet, gir den særpreg og dybde og bidrar til at fortellingen fortsetter å leve i tankene til leseren, lenge etter at den er avsluttet.