Musikk

Åleskjær på By:Larm: Boy Pablo

Konserten med Boy Pablo på By:Larms første dag var litt som å spise en Japp: en dose glede, i øyeblikket muligens til og med helt rett, men man bør samtidig kanskje planlegge noe annet til middag?

Hoi, det er fullt inne på Sentrum Scene da Boy Pablo setter i gang settet sitt under By:Larm torsdag kveld. Den 21 år gamle bergensk-chilenske artisten er for øvrig blitt så mye av et fenomen at et eget seminarpunkt ble viet ham alene tidligere på dagen. Hans uhøytidelige, løse og oppstemte gitarindie har gjort det stort både i USA og Asia, og apparatet i det lille selskapet bak ham har greid å matche ham med YouTube-algoritmer og den etter hvert verdensomspennede soveromspopbevegelsen vi har om dagen på smarteste vis. En av påstandene i programteksten var at suksessen hans har gått litt ubemerket forbi her hjemme, men han hadde nå i alle fall ingen problemer med å fylle By:Larms største sal på bransjefestivalens første dag.

Allerede på låt to spilles det gitarsolo med tennene, bandet ler seg skakke av egne spillefeil og det er i det hele tatt usedvanlige mengder entusiasme i spill. Evnen til å lage komi-fengende og optimistiske instrumentalhooks, sammen med hovedpersonens karisma, gjør fenomenet Boy Pablo lett å forstå. Det visuelle uttrykket, med blandingen av japansk drikkeautomat, markisereklame-estetikk, mild internettnostalgi og videregående skole-stil er også upretensiøs og morsom, og kan sikkert være med på å forklare nettsuksessen Boy Pablo.

Øyeblikksopplevelse

Og jo, det er morsomt med et band som danser synkront på rekke til et idiotisk/catchy gitartema eller har det så gøy på scenen som dette seksmannsorkesteret har det. Opplevelsen av Boy Pablo er omtrent som å konsumere en Japp. Noen ganger er jo det helt rett, og spesielt som en rask øyeblikksopplevelse, som en showcasekonsert i dette formatet jo er. Det er lite grunn til å kritisere lett pop for å lykkes i å være lett pop.

Likevel kan man ikke komme bort fra at mange av låtene fra de to EP-ene som utgjør katalogen hans til nå, er litt én-triks-saker. Ingen kan ta fra Boy Pablo at triksene funker, og at han bringer inn glede i næringsmiddeldeklarasjonen er også er noe velkomment og litt nytt i norsk popsammenheng. Noen låter er likevel anonyme, noen tekster tross alt hakket for banale («mad», «glad», «bad»), selv om man kan glise litt at han opplagt gjør det siste der med viten og vilje. Boy Pablo er kanskje best når han forsøker seg på litt alvor, som når han henger bort gitaren og tar mikrofonen av stativet i balladesekvensen litt ute i settet. I låter som «Sick Feeling» kommer også sangeren Boy Pablo til sin rett, og også her har han kvaliteter å bygge videre på. Hans klare tone svever fint over de myke gitarene med all 80-tallschoruseffekten påskrudd.

Miniklassiker?

På vei videre må jeg innom en Narvesen og dobbeltsjekke om ikke Japp skrives med utropstegn likevel. Men det gjør ikke det. Dette opplegget funker til dels supert live, sitter i kroppen en stund, og det føles helt OK. Men Boy Pablo er også foreløpig et bra stykke fra å ha skrevet musikk for dypkonsumering eller å lage noe å leve på over tid. Det er ikke sikkert han trenger å gjøre det, heller, men det hadde vært gøy om han en gang siktet mot den norske miniklassikeren han muligens har inne. Han trenger slett ikke å oppgi gledesmomentet av den grunn.

---

Boy Pablo

  • By:Larm
  • Torsdag 27. februar
  • Sentrum Scene

---

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk