Åleskjær på By:Larm: Baby Rose

Høydepunktet under året musikkbransjetreff By:Larm for min egen del var som ventet seminaret om den nord-engelske dansebevegelsen Northern Soul. Promotør og i sin tid DJ på legendariske Wigan Casino, Kev Roberts, gjentok et poeng om det som utgjorde reservoaret for det som skjedde: For hver Aretha Franklin eller Marvin Gaye fantes det på 60-tallet i USA 200 andre Arethaer og Marviner, som også gav ut strålende singler, uten å bli store, og til sammen ble det etter hvert snakk om tusenvis av låter. Britene ble besatt av disse.

Det er i og for seg langt fra den oppstemte Motown-stilen som dannet basis for Northern Soul til den mid-tempo-marinerte varianten av soul Baby Rose fra Atlanta har med seg til Jakobskirken under By:Larms siste dag. Det låter gospel-varmt, skikkelig bånntungt og som kniv i varmt smør. Kev Roberts’ utsagn kan kanskje likevel ha en slags relevans. For om Baby Rose ikke skulle ende blant de største, Grammy-vinnende superstjernene i soulhistorien, representer hun en understrøm som for eksempel gir oss en fordømrande sjelfull og fin live-opplevelse på en snøblåst skuddårskveld i Oslo. Det er all grunn, da som nå, til å slå et slag for å følge med på mellomsjiktet.

Åndsskam?

Det kjennes som noe veldig norsk da Baby Rose blir møtt med stillhet og usikre blikk da hun introduserer en låt med å si at «Denne neste sangen skrev jeg som et rop til Herren». Hjemme ville 24-åringen sikkert fått både jazzhands og et og annet spredt «Amen!». Det viser også hvor annerledes sjargongen i det gamle og tradisjonsrike afro-amerikanske kraftnettet denne musikken er koblet til framstår i By:Larm-sammenheng. Dette er utelukkende en positiv ting for baby Rose sin del, og den ivrige sangeren finner straks andre måter å kommunisere med publikum på når det spirituelle ikke går helt hjem. Hun virker mildt sagt lykkelig over å være i Norge på festival, og kjører på med snakkeintroer over vaskende cymbaler og rullende tangenttriller.

By:Larm-programmet i år er nemlig fullt av soul- og r'n'b-inspirert musikk. Men da snakker vi om indie-varianten, den nordiske varianten (som hos Charlotte Dos Santos, som spilte etterpå samme kveld) eller den stadig mer utbredte eksperimentelle kontemporære (som hos Okay Kaya tidligere på kvelden). True soul som dette, er Baby Rose ganske alene om. På hennes første album, To Myself (2019) høres hun litt ut som Nina Simone med sin aldrede, sepiafargede vibrato. Live er hun temmelig utadvendt og minner kanskje like mye om en flott artist som Candi Staton, en annen mellomsjikt soulartist (OK, da, hun hadde en giga-hit med «Young Hearts Run Free» i en litt senere discoperiode).

Groovy band

Noen av de samme innvendingene kan anføres mot live-settet som mot debutalbumet. Sangene er veldig tradisjonelle, litt like i tempo og stemning, og det er ingen opplagte storhits til virkelig å sette fyr på dansegulvet. Det er låtmessig sett en del B-sider, om vi skal holde oss til Northern Soul-sporet fra starten. Skulle det føre til at man nøler litt ved platetallerkenen, er det som konsertopplevelse likevel storveis gøy å høre et fett og groovy bandspilt soulsound framført, ikke minst på grunn av den annerledes kraften det tilfører By:Larm.

---

Bylarm: Baby Rose

• Lørdag 29. februar
• Kulturkirken Jakob

---