Åleskjær anbefaler: Utsikt til Fuji-fjellet

Til tross for ulikhetene i uttrykket, er det flere likhetstrekk mellom nylig avdøde Mark Hollis fra Talk Talk og David Sylvian, tidligere frontfigur i Japan. Rent bortsett fra at begge er britiske og tilhører samme periode, gjennomgikk også begge en transformasjon fra å lede band med utstrakt kommersiell suksess til å bli (i litt ulik grad, det må sies!) tilbaketrukne, nesten mytiske figurer med store vyer nedfelt i popen de bedrev.

Det finnes selvsagt flere av dem, og tar vi for eksempel også med de eksepsjonelt vakre platene til skotske Blue Nile fra ­noenlunde samme periode, står vi igjen med plater som på hvert sitt vis danner et bilde av ei tid det er vanskelig å se for seg at kan komme igjen: Gjennom en utvidelse av «popen slik vi kjente den», kunne den også ta steget fra low brow til high brow, i verk preget av store kunstneriske ambisjoner og sterk formsans. Mange­ har prøvd seg på artsy pop, men så er det dette, da, at med slike plater blir det også så tydelig hvor stor forskjell det er på «kunstneriske greier» og kunst.

Gjenutgitt zen

David Sylvians fire første soloalbum fra tiden etter at hans band Japan la opp foreligger nå gjenutgitt i deluxe-utgaver, med helt nye covere. Utgivelsene omfatter perioden fra 1984 til 1987. Som i tilfellet Hollis/Talk Talk, er det ikke slik at man ikke kan finne spor av det som skulle komme i artistenes tidligere uttrykk. Tvert i mot. Men likevel føles det som noe bemerkelsesverdig da David Sylvian utgir sin første soloplate Brilliant Trees i 1984.

Bandet Japan hadde stor suksess i, vel, Japan, og spilte fra tid til annen også på østlige elementer i uttrykket sitt. I årene mellom Japans oppløsning og det første soloalbumet, samarbeidet Sylvian med den japanske komponisten Ryuichi Sakamoto om enestående musikk, og Sylvians forhold til fotografen og kunstneren Yuka Fujii, introduserte også en åndelig orientering, og praksis, hos Sylvian.

Golden Pavilion

Også når man skal prøve å beskrive Sylvians tidlige solomateriale er det naturlig å gripe til bilder man har av det østlige. Det er ikke først og fremst fordi det finnes slående mye tonalitet fra for eksempel japansk musikk i denne popen, selv om valg av lyder, interessen­ for det perkussive og rom og ­separasjon mellom elementene i lydsammensetningen nok kan være inspirert herfra (og verdt et studium i seg!).

Det handler likevel mest om holdningen. Det finnes en type ro, renhet og strenghet i musikken, som sender tankene til ­turistopplevelser jeg tror mange kan ha i møte med for eksempel Fuji-fjellet, Kinkaku-ji, eller «Golden Pavilion» som det kalles, eller de mange andre urvakre templene i Kyoto, slik de dukker opp inni det fremmedartede landskapet. Man vet at man ­befinner seg på den samme jordkloden som når man er hjemme i Norge, men foran øynene på en ligger likevel noe som føles så gammelt, skjønt og annerledes at man begynner å lure på om det kan være den samme verdenen man forholder seg til. Som det jo både er og ikke er.

Samarbeidene

En stor del av det som gjør musikken til David Sylvian så umiddelbart gjenkjennbar og spesiell er ikke ­engang nevnt ennå. Stemmen og måten å synge på står så ut fra alt annet at man umiddelbart ville ha kjent ham igjen uansett hva han frontet. Og om man griper tilbake til tanken om likhetstrekk ved Talk Talk, Blue Nile og Sylvian, er det i alle fall et poeng at alle prosjektene kjenne­tegnes ved at de hver for seg kan lene seg på vokalister som ikke ligner noen andre og med så særpregede uttrykk at de ikke kan tenkes bort fra alt det man forbinder med bandene.

Det meste Sylvian har frontet i solokarrieren har vært preget av valget av samarbeidspartnere. Nettopp at han valgte seg folk fra ytterkantene av popens rismarker, bidrar nok også sterkt til annerledesheten ved musikken. Allerede på debuten, Brilliant­ Trees i 1984, har han, foruten Ryuichi­ Sakamoto, med seg folk som Can-bassisten Holger Czukay og trompetisten og «Fourth World»-pioneren Jon Hassell. Den plata som plasserer seg som nummer to i kronologien her, er Alchemy – An Index of Possibilities, og er egentlig en sammenslåing av to ulike prosjekter Sylvian gjennomførte i 1985. Her introduseres en ny musiker som skulle få mye å si for hans senere arbeider, nemlig gitaristen Robert Fripp. Den doble Gone to Earth fra 1986 er Sylvians andre ordinære soloalbum, før Secrets of The Beehive avslutter denne gjenutgivelsesrekka.

Fuji

Alle fire platene representerer essensiell og utvidende popmusikk, men i min bok står nummer 1 og nummer 4 ut som klare favoritter, og begge er det man kunne kalle sangbaserte. Brilliant Trees har ennå stor pop- eller til og med single-appell, med flotte låter som «The Ink in The Well», «Nostalgia» eller «Red Guitar» ved siden av mer stemningsorienterte spor.

Det i stor grad akustisk baserte albumet Secrets of The Beehive er selve mesterverket i katalogen,­ i all sin instrumentelle rikdom av perkusjon, stryk, blåsere, kontrabass og piano, brukt som man ikke har hørt før og i perfekt kombinasjon med sterke komposisjoner og Sylvians vokal. Et under og et Fuji-fjell av en plate.

De to platene i midten viser til dels mer av ytterkantene i hans virke i disse årene, både de mer ambiente, meditative sidene, og Sylvian der han nærmer seg lydbildet i «vanlig» rockemusikk, slik som på første del av Gone to Earth.

Moody

Men det er mer. Som om dette ikke var nok, kommer det i slutten av måneden også en gjenutgivelse av plata gitt ut under navnet Rain Tree Crow fra 1991. Dette er i prinsippet Japan samlet igjen, det vil si David Sylvian, Mick Karn, Sylvians bror Steve Jansen og Richard Barbieri, med utvidet besetning. Plata er delvis improvisert fram, ulikt det meste Sylvian har gjort ellers. Det er en del moody og sakte spor her, og selv om plata ikke kommer opp mot de største høydepunktene i katalogen, inneholder den mye fin trommeinramming, noen utsøkte vokalpassasjer og stemninger, slik som for eksempel i de to avsluttende «Cries And Whispers» og «I Drink To Forget».