Den vanlige jula 
er den beste jula

Tidligere i år anmeldte jeg britiske­ Tracey Thorns nøkternt titulerte nye album, voksen-disco-plata Record. Siden det bare er jul en gang i året, får dette også være den gangen denne anbefalingsspalten henter opp et par utgivelser som ikke er helt nye. Thorn står nemlig også bak en aldri så liten og stillfaren juleklassiker, i form av Tinsel & Light fra 2012.

Jeg har egentlig ikke noe sterkt forhold til julepopmusikk, kan nesten til og med si at jeg sjelden forstår greia. Men med Tracey Thorn stiller det seg annerledes, mye fordi hun har lite av det som gjør at jeg så lett ramler av hos alle de andre, og i stedet mye av det som alltid kjennetegner Tracey Thorn. Hvis hun her har et streif av patos i framføringen, så er det avstemt og tilbakeholdent, og som alltid formidlet på den uskolerte måten som gjør henne til en av vår tids flotteste stemmer. Sangene har også et visst tilbakeskuende element, en lett romantisk mjukhet, men den er alltid rettet mot det substansielle, mot det vi bærer med oss: Minner fra tidligere juler og om personer i vår vei, de ­minnene vi alle trenger. Kanskje mer nå enn da vi var barn, som hun synger.

Jula ser ut til å være tid for å gjøre opp status eller ta bestemmelser ved årets slutt, be om tilgivelse, og kanskje, kanskje finnes det til og med en himmelsk fred. Instrumenteringen er forbilledlig enkel, med piano, bass, trommer, elgitar og av og til litt stryk eller blås der arrangementene prøver å finne leia der julestjerna er. Den låta som skiller seg mest ut er det synthifiserte samarbeidet med Green Cartside fra Scritti Politti på «Taking Down the Tree», som forunderlig nok for ei juleplate handler om å ta ned juletrepynten etter feiringa og refleksjoner rundt at stjerna ble plassert så høyt.

Moderne julepopmusikk har en tendens til å falle i et par-tre kategorier. Enten er den kraftig belyst i blått, i et forsøk på å være «dyp» eller følelsesfull eller så er den pastisjaktig. Eller ironisk, kul og anti-jul. Jeg vet ikke hva som berører meg aller minst, men kanskje det siste.

Det uvanlige ved Tinsel & Light, og grunnen til at Tracey Thorn-plata funker så usedvanlig godt, er den uironiske tilnærmingen, omfavnelsen av det vanlige, og at dette vanlige står fram som viktig og fint.

Noen ord 
for vår tid

Todd Rundgren er bare en av mange som, med god grunn, i sin tid ble fullstendig grepet av den enestående vakre musikken til den New York-fødte singer-
songwriteren Laura Nyro. I 1970 ga hun ut sitt fjerde ­album, og selv om Christmas And The Beads of Sweat inneholder ­ordet «Christmas» i tittelen er det egentlig lite som gjør albumet som helhet til et stykke julemusikk. ­Plata omtales ofte som den litt ufortjent oversette tredje i en trilogi som begynte med Eli and the Thirteenth­ Confession i 1968 og fortsatte med New York ­Tendaberry året etter.

Likevel: Plata avsluttes med en sang hvor jula settes i sammenheng med tilstanden hennes ­kjære hjemland befinner seg i. I «Christmas in My Soul» uttrykker Nyro behovet for en gjenfødelse av ­nasjonen, vekk fra syndens politikk og politikkens synd, hvor «All God’s love is out of style». Jula i sjelen som hun synger om, ser ut til å være hennes håp om en slik gjenfødelse, gjennom de unge og modige. Selv om hun synger om konkrete historiske hendelser i sin egen samtid, knyttet til rettssaker mot Black Panthers-medlemmer og kontroversene rundt The Chicago Seven, kan man vel trygt si at behovet for gjenreisning av mellommenneskelig respekt og forståelse ikke er blitt noe mindre med årene og at budskapet hennes dessverre er mer aktuelt enn noen gang.