Åleskjær anbefaler

Fra det enorme lageret av uutgitt musikk Prince etterlot seg da han døde i 2016, kommer her en samling med demoer til 15 låter han gav til andre artister. Utgivelsen følger opp den intime og inspirerte, første lekkasjen Piano & A Microphone 1983 fra i fjor. Originals er ei plate som fort kan sende en ut i en fascinerende og timelange runder med gjenhør, nyoppdagelse og sammenligning. Det er lett å forutsi en del tilfeller av «her er demoen bedre enn den utgitte versjonen»-situasjoner.

Noen av sangene ble signaturlåter for artistene som endte opp med å gjøre dem kjente, slik som «Manic Monday» gjorde det for The Bangles. Låta var egentlig en lett omskriving av Prince' egen «1999». I forhold til Originals er det å starte litt i feil hjørne å bruke denne som innfallsvinkel, for demoversjonen er tydelig nettopp dét, en temmelig løs demo. Den var opplagt ikke ment for utenforståendes ører.

Gjennom andre

Men utover et slikt eksempel er det aller meste her flotte musikkinnspillinger på egne premisser. De kommer i tillegg med en bonus: Man får en ekstra fri, løssluppen og leken Prince, som i enkelte tilfeller til og med mimer en vokalstil han har i tankene for artisten som skal ha låta til slutt. Et eksempel på dette, er «You’re My Love», som endte hos Kenny Rogers, og som her er en herlig tilbakeholden sak som likevel ikke greier å være helt hvit, stiv og holde funk-duppen unna. Det er jo Prince. Ellers er det interessant å høre hvor mye av det innovative i trommeprogrammering og produksjon for øvrig som ligger klart allerede i demoen, selv om det opplagt er valgt lyder som var ment å erstattes etterpå.

Sinéad O’ Connor gjorde en annen av de mest kjente låtene her, «Nothing Compares 2 U», til sin hit, men den tilhørte opprinnelig Susannah Melvoin og bandet The Family. Svært mange av disse låtene er skrevet for, og havnet på soloplatene til, kvinnelige musikerne eller korister i kretsen rundt Prince, som Sheila E, Vanity 6, Jill Jones og Apollonia 6. Låtene kommer hovedsakelig fra 80-tallet, med unntak av et par stykker, som gjør at det buler ut litt på begge kanter av tiåret. Dette var en tid da Prince var på høyden kreativt, og lagde altfor mye musikk til at han fikk lov til å gi den ut av plateselskapet.

Dokument over en æra

I kombinasjon med en livsførsel hvor mange profesjonelle og amorøse relasjoner inngikk, gjerne i en fin blanding, skapte det en æra som må være blant de mest omtalte og analyserte fenomener i nyere tids pophistorie. For de som har moro av sånt, blir derfor låttitlene stikkende opp som skillekortene i et arkiv. Bak dem, avsnitt i fortellingen om en unik artist og ei spesiell tid.

For de som heller vil bare vil høre god musikk (uten at det ene står i noen som helst motsetning til det andre), er det hyggelig at dette fungerer så godt som et album også. Like selvfølgelig som at det inngår en hel masse love making formidlet i funky form her, er at det også er en dæsj kirke, som i herlige «Love … Thy Will Be Done» (opprinnelig gjort av Martika i 1991). Høydepunkter for meg er ellers «Gigolos Get Lonely Too» (The Times) og «Baby You're A Trip» (Jill Jones), begge fra starten av 80-tallet. Selv denne demoplata har Prince-signaturene skrevet over hele seg: frekk og sårbar, funky og inderlig, personlig og ertende.

Ondskapens blomsterkasser

Den franske dikteren Charles Baudelaires mørke 1800-tallsvisjoner av storbyliv og modernitet har vært en rik kilde til inspirasjon for andre kunstnere, så også i musikken. Det holder å nevne komponister som Debussy, Stockhausen og Messiaen. Det vil si, det holder jo slett ikke, for inspirasjonen strekker seg selvsagt også langt inn i det vi sånn omtrentlig kaller populærmusikk.

Den amerikanske synth-pioneren og prisbelønte innovatøren Suzanne Ciani er blant annet kjent for filmmusikk, effektlyder og jingler, reklamemusikk og lyder til flipperspill, i tillegg til at hun har en rekke profilerte albumutgivelser bak seg. Det er vel faktisk slik at hun brukte det kommersielle lydarbeidet for å kunne finansiere sin aktivitet som eksperimenterende musiker innen kunstmusikkfeltet, men hun har også mer tilgjengelig pianomusikk og Grammy-nominasjoner i veska si.

Revival

Selskapet Finders Keepers har vært viktige i den fornyede interessen Cianis musikk nå møtes med, gjennom at de har tilgjengeliggjort uutgitt arkivmateriale, konsertframføringer og samlet arbeider fra hennes tidlige periode. En dokumentarfilm og hennes retur til å framføre musikken sin igjen (Hun har også vært i Norge.) inngår i den lille revivalen hun nå opplever.

I denne rekken kommer denne måneden de fire sporene på Flowers of Evil, som kan dateres helt tilbake til 1969, og som aldri tidligere har vært ute på plate. Tittellåta er basert på Baudelaires dikt «Élévation», som leses over musikken. Gjennom de 25 minuttene på albumet finner vi Ciani i sving med det hun kanskje er aller mest forbundet med: Buchla-synthen, oppfunnet og utviklet av hennes samarbeidspartner og allierte Don Buchla.

Dette eksperimentelle og til dels urovekkende dokumentet fra den tidlige synthesizermusikkens historie er kanskje ikke tilpasset vanning av blomsterkassene på verandaen en lett junimorgen, mens man venter på de lyseste øyeblikkene man håper fellesferien kan bringe med seg. Men er det ikke, som del av livet og i Baudelairsk forstand, alltid noen nedbrytere og rastløse krefter i sving nede i den svarte molda, selv i de blomsterkassene, rett ved de moderne husfasadene?