Hemmeligheter fra bikuben
David Sylvian er en artist som alltid har visst å omgi uttrykket sitt med stor skjønnhet. Straks foreligger boken Like Planets, der fotografen Yuka Fujii, har samlet sine bilder av ham fra store deler av 80-tallet. Summen av skjønnhet i verden blir ikke akkurat mindre av hennes «fotografiske essay» eller «visuelle dikt», som utgivelsen også omtales som.
Fujii var Sylvians livsledsager i den aktuelle perioden, og boken dokumenterer en transformativ periode i Sylvians liv, der han går fra å være bejublet og glamorøs popstjerne til å bli en mer tilbaketrukken og spirituelt orientert karakter.
Boken viser private og nære bilder, tatt i landskap, byer og settinger man kan se for seg har inspirert Sylvians musikk, og så langt fra det tradisjonelle rockefotoet man kan tenke seg at det går an å komme. Utgivelsen skal være den første av tre verk fra Fujiis hånd, der den neste vil dokumentere perioden fra utgivelsen av de fabelaktige første soloalbumene og framover, det vil si en periode som for mange av oss også står som hans musikalsk sett aller mest interessante.
Utgivelse er først 2. november, men man kan forhåndsbestille boken allerede nå.
Skal du gå?
Fortsatt står Hans Peter Lindstrøms framføring av bestillingsverket Blinded by the LEDs på Henie Onstad Kunstsenter tidligere i høst ut som årets konserthappening.
Fredag 12. følges den opp av det som bør bli enda et høydepunkt i 2018. Space disco-prinsen framfører da den ti år gamle studioalbum-debuten Where You Go I Go Too live i sin helhet på Parkteatret i Oslo. Platen, og spesielt tittelsporet, låter akkurat like friskt et tiår etterpå.
Tre låter og nesten én time med musikk, fra den viktigste utøveren vi har i populærmusikkfeltet i Norge for tiden, uansett sjanger.
Naken lunsj
Nylig kom budskapet om at forfatteren, beatlitteratur-oversetteren og jazzmannen Olav Angell er død. Som 16–17-åring leste jeg hans oversettelse av William S. Burroughs roman Naked Lunch (1959), fordi Burroughs-navnet hadde dukket opp i så mange sammenhenger sammen med band og annen litteratur at jeg bare måtte plukke den med meg.
Om jeg ikke kan si at jeg ble direkte skremt, så var det i alle fall noe ved disse brutale junkie-fantasiene en kjedelig landsens gutt trengte litt tid på å absorbere. Et sterkt element av fare og kynisme.
Rock har neppe noen provokativ kraft lenger, men rundt Stavanger-bandet Lydia Laska virker det likevel til å være et omfattende kaos. Man kan kjenne appell ved den skitne, narkotiske estetikken eller ikke, men akkurat som man ikke kommer rundt Burroughs som forfatter, burde man heller ikke overse Lydia Laskas bidrag til norsk rockehøst.
Et Emil Nikolaisen-produsert album er snart ute, og før den tid er to låter sluppet, den siste med Elvira Nikolaisen på gjestevokal. Lydia Laska gjør nemlig alt med rock rett: Med Stooges-inspirert fuzz og Royal Trux-aktig frihet, kvass gitarsolo ute i venstre øre, konsentrerte kassegitarer og sterk melodiføring parkerer de all den kjedelige marketing-orienterte musikken deler av bransjen er så full av om dagen.
