Aftensang for kultureliten

Det er ingen tvil om at vi lever i en tid som gir næring til dystopiske fortellinger og endetids­tenking. En rekke romaner kretser inn undergangsstemninger, gjerne som politiske eller sivilisatoriske sammenbrudd. Også rundt forrige århundreskifte blomstret kunstretninger som så tilværelsen som meningsløs og sosialt samspill som falskt og overfladisk. Flere litterære hjernehelter vandret ensomme i sitt eget mismot og selvforakt.

Å dra linjene til forrige sekelskifte, er et godt grep for å skildre forfallsstemningen vår kultur er så full av, noe som også minner om at kulturepoker gjentar seg. Den svenske forfatteren Therese Bohmans Aftenland, godt oversatt til norsk av Monica Aasprong, inneholder en skarp analyse av trekk ved vår egen tid.

[ Les alt fra Bøker her ]

Nedadgående spiral

Karolina Andersson, professor i kunsthistorie med en avhandling om kvinnebildet i symbolismen, er en grubler full av pessimisme. Med vidåpne sanser tar hun inn senkapitalismens brokete kulturuttrykk og fortolker dem inn i opplevelsen av en kultur i forfall. Nyskilt, deprimert og inne i nedadgående spiral, er hun totalt utlevert til sine egne følelser som en stinkende sump. Hun har knyttet hele sin identitet til forskningen og fortrengt at hun ikke levde sammen med en mann hun ønsket å få barn og stifte familie med. Derimot har hun lykkes med å gjøre klassereise. I begynnelsen av førtiårene føler hun seg lurt av livet og har kommet til et punkt der selvrealiseringen­ fremstår som hul og livet fortoner seg som meningsløst. Hun er estet, en hjernehelt, av og til utagerende som en Vigdis Hjort-karakter og tvers i gjennom selvreflekterende som en Dag Solstad-helt.

Svensk elite

Romanen handler om eliten i Stockholms kulturverden og forfatteren mesker­ seg med en rekke treffende karakteristikker av ulike posisjoner og typer i kulturlivet. Nesten­ som et ekko av Karolinas miserable livsfølelse, karakteriseres kulturelitemiljøet av et verdi­sammenbrudd. Sammenkomster utarter til «kyss, klapp og klem-fester» med mer til, og kulturverdenen fremstår som en arena befolket av selvopptatte folk besatte av å konkurrere med hverandre.

Karolina er splittet mellom å ta avstand og delta.­ På samme måte lengter hun etter det ideelle, et banebrytende forskningsprosjekt eller godt parforhold – men havner stadig i situasjoner fulle av forfall og lede. Slik konkretiseres symbolismens tvisyn på kvinner gjennom Karolina. Hun har «ekstra godt lag med heteroseksuelle menn» og utnytter det til sin fordel.

Kultur på hell

Likevel er ikke dette en roman om kulturkvinnen. Snarere leser jeg Aftenland som en roman om en kultur på hell; «som er inne i en storslått og overdådig siste anstrengelse, i en tid da det ikke lenger var noe poeng i å tenke på måtehold». Kapitalismens skumringstid preges av moralsk kollaps og Karolinas handlinger blir symptomatiske. Rundt forrige århundreskifte var de dekadente heltene menn. Gevinsten ved en kvinnelig helt i den rollen er at baksiden av kvinnefrigjøringens triumf blir synlig.

Plaget av lengsel etter noe å hengi seg til, søker Karolina til naturvitenskapen. Med sin systematikk, ideelle orden og oversikt, fortoner den seg nesten som et vern mot den estetiske og følelsesstyrte kunsten. Men den tilbyr heller ikke noen redning. Den fører til umenneskelighet og avsløres som et enda dårligere alternativ.

Vender seg mot Gud

I dette fullstendig verdi­nivellerte universet ser Karolina Gud som en å vende seg mot. Han ville kunne forklare hvorfor hendelser inntreffer og garantere for en slags mening. Ved kanten av stupet fortolker Karolina omrisset av fasaden på Naturhistoriska museet som «en stilisert syttitallsversjon av Jesus, som strakte ut armene sine og tilbød seg å omfavne den som ville komme til ham». Når Karolina har nådd bunnen av spiralen, vandrer hun, som en dekadent helt fra forrige­ sekelskifte, like inn i armene på en omfavnende Jesus. Vår tids skumringsstemning­ kunne ikke vært bedre uttrykt enn gjennom denne veldreide romanen.