Bøker

Advarsler fra randsonen

To radikale bøker utfordrer sosial kontroll og «det norske» ved å rapportere, drøfte, kritisere og opplyse leseren om tilværelsen som kulturell outsider.

Skamløs er dyster lesning: ­Boken tar oss inn i et Norge der unge jenter utsettes for sterk sosial kontroll og tvang. De tre unge forfatterne Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz forteller om sine egne erfaringer, men lar også andre jenter komme til orde, anonymt.

###

Boken spiller på en rekke sjangere, størsteparten av boken består av samtale mellom de tre forfatterne. Men vi finner også åtte historier fra jenter som har kjent sosial kontroll på kroppen, samt grafer, fakta og tall på ­sosial kontroll.

Spaltet identitet

Esra Røise har utstyrt boken med friske tegninger som utfyller, utfordrer, avkrefter eller bekrefter tekstene.­ Blikket i boken er lokalt: Jenter forteller om hvordan familien pålegger dem ett sett med sterke krav (kulturelle/religiøse), mens storsamfunnet presser på dem helt motsatte krav.

Det er skam å gå med hijab, skam å gå uten hijab.

Hjemme kreves det at de ikke smiler for mye, at de ikke må spise kjærlighet på pinne eller banan ute blant folk, ikke ha for mange norske venner, ikke bade med bikini og ikke engasjere seg i kvinnekamp. Kvinnelighet er en sykdom som må skjules. Når disse jentene samtidig må leve i et liberalt og likestilt samfunn der felles svømmeundervisning og drikkepress regjerer grunnen, resulterer dette i jenter med spaltet identitet. Du blir psykisk sliten av å gå rundt å late som om du er noe du ikke er. Det koster å bære familiens ære.

LES OGSÅ: Knallsterk roman om «det norske»

Varslere

Forfatterne løfter fram behovet for nasjonale tiltak mot sterk sosial kontroll, og må betegnes som varslere. De argumenterer sterkt for at unge minoritetskvinner må få valgfrihet til å øke takhøyden i sitt eget liv. De fordømmer bruk av skam for å kontrollere og straffe. De vil knuse patriarkatet, og ­boken er en tour de force i moderne likestillingskamp. De lar heller ikke matriarkatet slippe unna: Ofte er mødrene mest aktive i å detaljstyre de unge kvinnene, der de opprettholder og bekrefter mannens blikk som enerådende.

LES OGSÅ: Venter flere muslimske avhoppere

Utoverblikk

Der Skamløs vender blikket innover i familien, vender antologien til Minotenk blikket utover, mot storsamfunnet. Tenketanken har samlet en rekke unge skribenter, alle med såkalt minoritetsbakgrunn ­eller dobbelt identitet. De ti forfatterne drøfter ulike dilemmaer som kan plottes inn på en skala mellom monokultur og multikulturalisme. Stoltheten over Norge står ut av artiklene som en påle. Men også stoltheten over den kulturen som foreldrene kommer fra. Skribentene viser at det går an å kombinere flere kulturer med suksess.

###

Kjærkommen

For de av oss som er luta lei av den unyanserte debatten om islam og integrering (der Storhaug eller Rolness til stadighet roper «Ulv, ulv!»), er denne boken svært kjærkommen. Grunnen er at den løfter fram nyansene og får leseren til å tenke. Det er godt å lese noe ­annet enn argumenter for eller mot hijab. Vi får lytte til erfaringene til de som faktisk har tenkt mye på, og levd midt i, integrering/assimilering/inkludering. Vi får høre hvordan det oppleves å bli plassert utenfor et fellesskap de trodde de var på innsiden av. Vi får høre hvordan etnosentrismen kjennes på kroppen til de som holdes utenfor. Vi får høre hvordan debattklimaet og retorikken som føres i offentligheten fører til psykiske vansker og problemer med selvbildet.

LES OGSÅ: Naboland savner 'skamløst oppgjør'

Aldri «helt norsk»

Harvir Kaur sier det enkelt: Som etnisk minoritet strever du hele livet med å ikke kjenne terrenget i samfunnet godt nok, og da blir belastningen av fordommer og stigmatisering tung å bære. Hun føler aldri at hun blir «helt norsk».

Mori Diakite tenker godt om etnisitet: Han vil vekk fra ideen om at etnisitet ligger i biologien og over til at det sitter i tanken. Etnisitet må forstås mangfoldig, ikke ensrettet, tanken om en «særnorsk» kulturell kanon er avleggs. Etter å ha lest Maria Navarro Skarangers og Zeshan Shakars romaner, er det lett å si seg enig: Romsås og Stovner er også Norge. Grunnen til at antologien fungerer godt er at samtlige ti skribenter har noe på hjertet. Det finnes knapt én ­meningsløs setning. Alle tekstene vil noe og er på vei et sted.

MIN TRO MED NANCY HERZ: Ut av bobla

Definert utenfor

Om vi skal forstå begge bøkene som varsler-dokumenter, noe det er gode grunner til, er fellestrekket at det koster mye å bli definert utenfor et fellesskap. I Skamløs ønsker forfatterne å utfordre alle storfamilier som indirekte setter sine unge jenter i en uløselig lojalitetskonflikt: Disse jentene står i spenn mellom den lokale konteksten – familien eller kulturen de kommer fra – og det offentlige Norge, det landet de faktisk lever i. Polemikken er rettet mot familiepatriarkatet. Jeg håper boken blir lest ikke bare av ungdom, men at minoritetsforeldre også vil utsette seg for den. Den er for viktig til å overse.

I antologien er polemikken mye mer generell. Her kritiseres holdninger i presse, blant politikere og lærere, ja, hele vår kollektive bevissthet som ofte ­viser seg ekskluderende i sin trang til å ensrette alt som smaker av mangfold. Flere argumenterer som Nora Mehsen, for at vi må bevege oss bort fra ideen om ­nasjonal identitet som et statisk og eksklusivt varemerke forbeholdt en hvit elite.

LES OGSÅ: Gir ordet til minoritetene

Kraftig verk

Skamløs er et fantastisk og kraftig verk, med fremtidig status som kandidat i den norske feministkanon. Litt pirk til slutt: Jeg savner et religionskritisk perspektiv, eller i det minste en skikkelig runde på hva slags funksjon islam kan ha i et feministisk frigjøringsperspektiv. Går det an å bli skamløs uten å samtidig bli gudløs? Eller må islam kastes for å virkelig bli fri?

Det hadde passet å sette ord på dette, samlet, for det pipler likevel fram litt her og der. Inntrykket jeg sitter igjen med er at forfatterne ikke helt ser muligheten for at religionen kan spille en rolle i kvinnefrigjøringen.

LES OGSÅ: 'Gutter har det greit, for å si det sånn'

Muslim og feminist

I antologien er det større håp om at det er mulig å være en muslimsk feministforkjemper. Den beste artikkelen står Linn W. Firdaous Nikkerud for. Hennes personlige fortelling om kampen for å finne en levelig plass som muslimsk ung kvinne i Norge er meget godt skrevet. Hun analyserer også godt problemet med Storhaug og likesinnede som tilsynelatende ønsker å frigjøre muslimske kvinner, men som ender opp med å undertrykke dem: Disse «kvinnefrigjørerne» er styrt av egne personlige meninger når de hevder at det ikke går an å være en fri og oppegående kvinne med hijab, og kamuflerer det hele som kvinnekamp. Etter denne antologien blir det mye vanskeligere å være unyansert i integreringsdebatten. Og det var nok meningen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker