Anmeldelse

Hvem har vel ikke ønsket å være flue på veggen en gang iblant? Kikke gjennom kikkehull når noen ikke ser. Flua på veggen er kikkeren i oss overført til en uskyldig skapning. Og det er nettopp en liten flue leserne av Snokeboka får surre rundt med i Lisa Aisatos nyeste bok.

Frekk flue

Enkelt forklart skjer det slik: Leseren følger fluen, som smetter inn i heis med 16 personer i. Fluen tar leseren med hjem til hver av dem, og gjennom ett bilde får leseren et innblikk i hvem de ulike personene egentlig er. Så sneier fluen innom forfatterens kontor før den setter seg ned med en kopp kaffe, smal i blikket, nesten ruset, av alt den har sett.

Visuelt spiller denne fortelleren, fluen, en lite vesentlig rolle. Den oppleves ikke som en identitetsmarkør for leseren før mot slutten. Den er vanskelig å få øye på i bildene, i teksten er den mer synlig: «I hjørnet sitter jeg, / en lur og listig / sladrehank. / Flaue hemmeligheter / gir meg deilig / hjertebank.» Denne presentasjonsteksten forteller leseren følgende: Vi skal avsløre flaue ting, ting som folk trolig helst vil ha for seg selv. Videre: Vi skal få se hva de gjør når de tror de er alene. Forlaget presenterer Snokeboka som en bok «man kan snoke i og le av sammen». Vi bør rigge oss til for noe gøy.