Anmeldelser

Å være flue på veggen

Hadde jeg vært Lisa Aisato, hadde jeg skrevet denne boken baklengs.

Bilde 1 av 2

Hvem har vel ikke ønsket å være flue på veggen en gang iblant? Kikke gjennom kikkehull når noen ikke ser. Flua på veggen er kikkeren i oss overført til en uskyldig skapning. Og det er nettopp en liten flue leserne av Snokeboka får surre rundt med i Lisa Aisatos nyeste bok.

Frekk flue

Enkelt forklart skjer det slik: Leseren følger fluen, som smetter inn i heis med 16 personer i. Fluen tar leseren med hjem til hver av dem, og gjennom ett bilde får leseren et innblikk i hvem de ulike personene egentlig er. Så sneier fluen innom forfatterens kontor før den setter seg ned med en kopp kaffe, smal i blikket, nesten ruset, av alt den har sett.

Visuelt spiller denne fortelleren, fluen, en lite vesentlig rolle. Den oppleves ikke som en identitetsmarkør for leseren før mot slutten. Den er vanskelig å få øye på i bildene, i teksten er den mer synlig: «I hjørnet sitter jeg, / en lur og listig / sladrehank. / Flaue hemmeligheter / gir meg deilig / hjertebank.» Denne presentasjonsteksten forteller leseren følgende: Vi skal avsløre flaue ting, ting som folk trolig helst vil ha for seg selv. Videre: Vi skal få se hva de gjør når de tror de er alene. Forlaget presenterer Snokeboka som en bok «man kan snoke i og le av sammen». Vi bør rigge oss til for noe gøy.

LES OGSÅ: Tøffe jenter og sjenerte gutter

Hva ler vi av?

De neste oppslagene viser hvem de ulike personene er når de er hjemme hos seg selv. Ett stort bilde følges av en tekstlinje og et lite innfelt passbilde av den samme karakteren, slik hen ser ut i heisen. Den eldre, stramme, dresskledde mannen trenger bamsen sin og tommeltotten når han har hatt en slitsom dag. Tøffingen med de store musklene føler seg liten når han står alene i regnet. Arbeideren med verktøykassa kler seg i spanske kjoler og danser cha-cha-cha når han kommer hjem. Og slik fortsetter det.

Forfatteren viser frem et knippe allmenne og gjenkjennelige følelser. Usikkerhet, tristhet, livsglede, fremmedfølelse, ufrihet, tilkortkommenhet, fortvilelse, mindreverdighetskomplekser – men også eventyrlyst, frihet, raseri og forelskelse. Det byr på gjenkjennelse, men får dette leseren til å le? Aisato viser frem en potensielt stor sårbarhet hos de ulike karakterene: Heges datter som ser så annerledes ut enn resten av familien at hun tror hun har en annen pappa enn søsknene. Ler et barn av det? Den fortvilte forskeren som sitter med et desperat uttrykk på kontoret sitt, han har slitt med fokus i 50 år (skjønner en treåring det?). Eller Johnny med det flotte håret – som viser seg å bare være en parykk som dekker Johnnys grå og tynne fjon.

Skudd

Spørsmålet melder seg: Hva sier denne boka om hvordan vi egentlig oppfatter hverandre? Om fasade versus innside, om normalitet, og om hva som er greit å le av? Leseren kjenner ikke disse karakterene fra et historieforløp, men får plutselig se noen private og såre sider hos dem. Vi kan le av barnehagetanta som kler seg i pandakostyme og spiser godteri når barna har dratt – det er verre med muskelbunten i regnet.

Denne gangen er Aisatos prosjekt mindre tydelig enn det var i «En fisk til Luna», som er hennes klart sterkeste egne bok så langt. Grunnene er flere, men en av dem er den tekstlige kvaliteten. Dessverre preges språket av en del haltende rim og snublende rytmer og litt knotete formuleringer av typen «allværsjakkestil». Rimkonstruksjoner kan gjøre språket lett og muntert, og det er kanskje tanken her. Men da må det sitte som et skudd.

Magiskaping

I ett av oppslagene viser Aisato kvaliteten hun besitter: Det med dama fra sykehjemmet som hver natt balanserer på strømledningene mellom husene. Der er Aisato inne på noe, her er en historie som overrasker. Mange av avsløringene fluen kommer med, overrasker egentlig ikke. Men her, høyt over byen, skaper Aisato magien hun er så god på.

Først mot slutten blir boka interessant. Da flyr flua til Lisa Aisatos kontor og røper et salig kaos-krypinn. Og her, ved tegnebrettet og datamaskinen, er det jo magien foregår. Her har Aisato skapt disse menneskene. Her burde boken ha startet, ved bordet der alt er mulig. For slik Snokeboka er nå, tror jeg den appellerer til et voksent publikum mer enn til barn. Og det var vel ikke tanken?

Les mer om mer disse temaene:

Karen Frøsland Nystøyl

Karen Frøsland Nystøyl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser