Å velge seg det nærsynte

Tora Sanden Døskelands debutbok Behold meg er ei nærsynt bok. På første side slås det fast: «Det er unaturlig å kunne se langt». Deretter kommer ei rekke sansninger som gjør nedslag i de små, men ikke uvesentlige detaljene i ei historie om hvordan et kjæresteforhold tar slutt. Hun som skildrer det hele, kunne egentlig hatt bruk for briller, men nærmest som ei programerklæring sier hun: «Blikket uten briller reflekterer hjernen, den konsentrerer seg også om det nære: om den tørre huden rundt neglene, om smulene.»

LES OGSÅ: Vi spurte seks debutanter: Hva ønsker du å få til med skrivingen din?

Klart om uklarhet

Gjennom ei rekke korte tekster beskriver fortelleren sitt eget liv, slik det tar form i det lille. Sensitiviteten som preger den unge kvinna er sorgfull. Gjennom å vie det unnselige og hverdagslige oppmerksomhet, er det som om hun ønsker å bevare nettopp dette. Men kjærligheta glipper, nærheta forsvinner, og hun trekker seg tilbake til faren, i håp om å få støtte og ny nærhet hos ham.

Besvergelsen til de små detaljene (heller enn det store bildet) opplever jeg som ei skildring av slappheta og motløsheta som preger fortelleren. Ikke fordi det enkle ikke rommer myriader, men heller fordi Døskeland nettopp bruker det lille til å skildre en nokså resignert tilstand. Fortelleren suger verden til seg og veit ikke hvor hennes egne grenser går, men ønsker å bli samla opp og holdt sammen av andre. De poetiske registreringene Døskeland skriver fram, skildrer en slik tilstand med klarhet og presisjon. Døskelands bok viser omsorg for sin egen forteller, som til forskjell er prega av uklarhet.

Omsorg for avfallet

Ved endt lesing er det særlig én hendelse i boka som har gjort inntrykk på meg. Fortelleren beskriver ei historie hun har hørt fra kjæresten om en far som suger snørret ut av nesa på dattera, for deretter å svelge det. Det er vemmelig. Samtidig blir dette stående som et uttrykk for den nærheta jeget ønsker seg: det nær symbiotiske, hvor grensene er så godt som utviska. Eller som hun selv slår fast: «Å håndtere avfallet er også omsorg».

Så skal det også være sagt: Behold meg dveler ikke ved det ekle. I stor grad er det naturen Døskeland ser til for å skildre sin fortellers følelser, enten det er kvister som podes, maneter og fisk, eller havets bølger. Å se livets mange små bestanddeler blir til en øvelse i å sette ord på disse bestanddelene, disse sinnstilstandene, som her:

Han sier: Ikke gi følelsene navn. Du finner dem opp på den måten. Trenger du flere.

Jeg sier: Det føles som et råttent frø. Nei, det føles som elven idet den tipper over fjellsiden og blir foss. Det føles som alt jeg peker på, flytter inn.

Prosadikt

Sjangermessig er Behold meg beskrevet som prosadikt. På et vis tenker jeg at den lille boka like gjerne kunne vært plassert innafor den fleksible romansjangeren, slik tilfellet for eksempel er med Anne Helene Guddals fragmentarisk oppbygde Bebo, som jeg opplever at Døskeland er beslekta med. Dette fordi enkeltdelene i stor grad blir båret av den overordna historia. På et annet vis er det åpenbart at Behold meg har poetiske kvaliteter. Ofte er to til tre små avsnitt plassert sammen på ei side, og mellom disse finnes både åpenbare og mer finurlige sammenhenger.

Behold meg hadde nok tjent på å være hakket mer fokusert i motivkretsen sin. Samtidig bruker Døskeland disse varierte detaljene til å trekke opp interessante spenn mellom bokas enkeltdikt. Det er godt gjort, og boka er alt i alt en solid debut.