Å skrive seg fri fra savnet

«Om litt er jeg voksen, benytt deg av meg mens du kan». Ordene er rettet mot den amerikanske professorfaren til den danske forfatteren Mathilde­ Walter Clark. Sinnet, de sårede følelsene, konflikten utsagnet vitner om, skaper kraft og autentisitet i romanen Lone Star. Barnet har skjønt at tid er et menneskelig grunnvilkår. Tiden som har gått, får vi aldri igjen. Men skrift kan gjenskape følelser og holde fast det tapte.

Litterært spenningsfelt

Dansk samtidslitteratur er rik på autofiktive romaner, der forfatteren og jeg-fortelleren er den samme. De mest interessante lager riper i virkelighetsillusjonen og viser at erindringen er dynamisk, noe vi hele tiden arbeider med. De lar ikke leseren leve seg inn i fremstillingen av fortid som et lukket univers. Ane Farsethås viser med boka Grenseverdier at utforskingen av grensene mellom dokumentar, sakprosa og fiksjon er et litterært spenningsfelt akkurat nå. Sakprosaen ikler seg litterære trekk og romaner skrives på faktabasert grunn.

Lone Star, nominert til DR romanprisen 2019, er en fullkommen bastard, en sjangerhybrid satt sammen av en erindringsbok og en reisebok. Den handler om forfatterens oppvekst og konstant smertefulle lengsel etter faren som befinner seg på andre siden av Atlanterhavet. Hybriden utfordrer grensene mellom det ­litterære og det faktabaserte. Romanen festes til memoar­sjangeren med sterke henvisninger til Paul Austers­ The Invention of Solitude, en minnebok han skrev da han mistet sin far. Den amerikanske ­memoarformen er kjent som virkelighetstro og dypt personlig. Samtidig drar henvisninger til R.M. Rilkes selvbiografiske roman Malte Laurdis Brigges optegnelser de delene av romanen som må være vanskelig å huske for jeg-fortelleren, mer mot fiksjonen.

Fragmenter og glimt

I likhet med Linn Ullmann, som på forsiden av romanen De urolige har et foto av seg og faren, har Walter Clark et av faren og seg på innsiden av bokpermen. Skikkelsene i bildet borger for autentisitet, men størsteparten av bildet er tomt. Erkjennelsen av tomrommet er en av bokas forutsetninger. Like fullt er dette en av de mest troverdige bøkene jeg har lest. Romanens erindringsbok domineres av fragmenter og glimt fra barndommen som bygges ut til en oppvekstskildring. Gamle brev er kastet, andre åpnes aldri. Derimot tar jeg-fortelleren utgangspunkt i en mangelfull og hullete hukommelse.

Savn etter far

Beskrivelsen av erindringsprosessen er romanens sterkeste kort fordi den trekker­ leseren inn i refleksjonene. Å gi erindringsbildene språk betyr også å ødelegge dem, sier jeg-fortelleren. Men samtidig skapes nye bilder og sammenhenger på bakgrunn av små ­minner: «jeg trekker erindringer ut av mørket, fragmenter, glimt, scener, og stykker dem sammen på papiret. (…) Jeg syr sammen noe som ikke hang sammen».

Tankerekkene er lette å følge og bygger opp under romanens troverdighet, som også hviler på at selv om hun skriver faren sin inn i sin egen ­oppvekstfortelling, oppheves ikke fraværet. Savnet etter faren griper fatt i noe av det såreste vi kan oppleve, og det stilner ikke for jeg-for­telleren. Som middelaldrende tenker hun at kanskje ingen vil huske å gi henne beskjed dersom noe hender faren. Det er en følelsesmessig avgrunn som er lett å leve seg inn i.

Ond stemor

Adskillelsen er romanens omdreiningspunkt. Virkeligheten til jeg-fortelleren struktureres etter når hun skal besøke faren og hvordan hun skal komme seg av gårde. Stemoren,­ som konkurrerer med de onde stemødrene fra eventyrene, er full av påfunn for å forhindre Mathilde fra å treffe faren. Konflikten er et ­litterært kraftgrep som holder ­romanen sammen. Skildringen av den mentalt ustabile kona til faren er både trist og små­absurd komisk. Dette er stemoren fra helvete du håpet ikke fantes.

Likevel rammes noe av det ømmeste: ­Konsekvensene for søsknene av å vokse opp med omsorgssvikt. Portrettet er godt. Samtidig har jeg-fortelleren funnet det nødvendig å si at faren har gitt henne frie tøyler og at stemoren ikke vil lese boka uansett.

Ensom stjerne

I reiseskildringen oppheves adskillelsen for en stund da faren endelig ­tilbringer ti dager med Mathilde i Texas på hans hjemtrakter. Her dominerer et faktaorientert essayistisk tonefall og slektshistoriske kilder som understreker romanens lekne sjangerblanding. Møtene med slektningene blir også en innføring i ­texansk kulturhistorie som avdekker og bekrefter­ mytebefengte forestillinger om landet som har denne ensomme stjernen, «Lone star», på flagget sitt. Tittelen speiler prosjektet hennes. Hun skriver seg inn i den amerikanske historien til faren og muligens også i en sjanger som gjør «roman» til en overflødig tilsløring. Identiteten hennes rotfestes i farens texanske opprinnelse.

Lone star er også et bilde på faren som svever omkring som en ensom stjerne i bevisstheten hennes – som en astronaut frigjort fra tid og rom, svevende løst omkring. Å skrive han ned er å spikre han fast og dermed en måte å oppheve den uløselige konflikten med tiden på. Samtidig når hun frem til ny erkjennelse. Noe kunne tyde på at hun også skriver seg ut av savnet. Dette er Mathilde Walter Clarks sterkeste bok hittil og reflekterende autofiksjon på sitt beste.