Bøker

Å miste sin herkomst

Identitet og tilhørighet, og den blodige krigen i Algerie.

Etter å ha mistet herredømmet over Indokina i 1954, var det en absolutt nødvendighet for kolonimakten Frankrike å bekjempe opprøret som blusset opp i Fransk Algerie samme år. Tydelig inspirert av Viet Minhs geriljataktikk, gjorde frigjøringsgruppa FLN (Front de Libération National) en rekke anslag mot franske soldater og sivile bosettere. Ettersom krigen eskalerte, ble massakrene flere, bruken av tortur vidstrakt og frontenes brutalitet kunne virke grenseløs. Mange algeriere tok parti med FLN, mens ­andre manglet tiltro til opprørets levedyktighet, og bisto i stedet kolonimakten med informasjon så vel som mannkraft.

Når Frankrike under ledelse av Charles de Gaulle i 1962 signerer avtalen som skal føre til Algeries uavhengighet og dermed markere slutten på den blodige krigen som har herjet landet i over sju år, blir algerierne som har stått på Frankrikes side, de såkalte harkiene, forfulgt,­ mishandlet­ og drept av FLNs støttespillere. Mange av dem som kommer seg unna, flykter til Frankrike.

Tåkefull familiehistorie

Hovedpersonen i den franske forfatteren Alice Zeniters roman ­Kunsten å miste har selv algerisk bakgrunn, men vet knapt noe om den. Algerie er snarere et påtakelig fravær i livet til Naïma, et hull. Besteforeldrene og foreldrene hennes har lenge omhyllet dette hullet med taushet og påstått glemsel. Til daglig lever vår heltinne et moderne, sekulært liv som ansatt på et kunstgalleri i Paris. Men når galleri­sjefen gjør henne ansvarlig for en utstilling om en kjent maler fra Algerie, tvinges Naïma til å konfrontere sin tåkefulle familiehistorie.

Kunsten å miste er en øvelse i innlevelse. ­Nettopp fordi hovedpersonen mangler så mange av fortellingene om egen herkomst, er hun nødt til å forestille seg hva som fikk bestefaren Ali – en gang stolt olivenoljeprodusent og familie­overhode i en liten algerisk landsby – til å ende opp som en resignert og fattig, gammel mann i en sosial­bolig i Normandie. Zeniter går tilbake til tida før krigen, og forsøker å beskrive hverdags­livet til Ali og familien hans. Beskrivelsene er tett på, og forfatteren tar seg friheten til å spekulere i bestefarens innerste tanker og hemmeligheter: «Det Ali ikke nevner, er de personlige grunnene han har til å være skeptisk til FLN». Men stadig må hun også korrigere sin egen innlevelse, ved å minne leseren på Naïmas delaktighet i dette forestillingsarbeidet: «Fra landsbyen til Ali er det mindre enn tjue mil. To og en halv times kjøretid, kan Google Maps fortelle Naïma». Hvordan ­Zeniter synliggjør denne ambivalensen mellom det nysgjerrige subjektet og det ukjente objektet, og på denne måten påpeker alle mulighetene for misforståelser og villfarelser som minelegger våre forsøk på fortolkning, gjør denne romanen medrivende og tankevekkende samtidig.

Skjeggemennene

På en imponerende tålmodig måte, med flere overraskende vendinger som kyndig er blitt oversatt av Egil Halmøy (de skrøpelige bygningene i arbeiderkvarteret hvor Ali har endt opp, «eldes slik frukt råtner») vikles familiehistorien til hovedpersonen ut. I prosessen loses også leseren gjennom et nokså­ intrikat stykke krigshistorie på en ytterst tillitsvekkende måte, inntil vi ankommer det uveger­lige punktet hvor Naïma må dra tilbake til ­landet som bestefaren flyktet fra. Regionen hvor landsbyen ­ligger er nå under kontroll av «skjeggemennene», som Zeniter skriver, islamistiske grupperinger som motarbeider FNL-medlem og president Abdelaziz Bouteflika. Reisen ­innebærer en reell risiko for vår heltinne, som barnebarn av en harki. Like fullt trosser hun advarslene. Håpet om å finne tilbake til røttene sine er sterkt, og Naïma har i realiteten aldri vært nærmere å lykkes.

Akutt problemstilling

Men når hoved­personen først kommer fram til kilden, den lille landsbyen på fjellkammen, innser hun at essensen av ­Algerie kanskje aldri vil åpenbare seg for henne. Et land er aldri bare én ting om gangen: «Det er skjøre barndomsminner like mye som borgerkrig, det er befolkning og stammer, bondeland og byer, bølger av innvandring og utvandring, det er sin fortid, nåtid og fremtid». Slik blir enhver påstand om identitet og herkomst i romanen avslørt som ideologiske luftslott, holdt oppe av kraften fra myter. Samtidig viser forfatteren hvordan trangen til å mytologisere står igjen som en like menneskelig dragning som savnet etter å høre hjemme; i en gruppe, et land.

Problemstillingene synes å være akutte i tilfellet­ Naïma og Algerie, og konflikten Zeniter­ trer inn i, er dessuten stadig like aktuell: Presidentvalget i Algerie skulle etter planen vært avholdt i april 2019. President Bouteflika, som har styrt landet siden «det svarte tiåret» på 1990-tallet, hvor borgerkrig tok livet av drøyt 200.000 mennesker, stiller som kandidat. Men etter voldsomme protester fra befolkningen, utsetter presidenten valget på ubestemt tid. Og ettersom uroen nok en gang brer seg gjennom Algers gater, blir det bare altfor tydelig at ­landets leder ikke er villig til å lære seg kunsten å miste sitt Algerie.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker