Du leter etter ordene. Du har sett, tenkt eller følt noe som går utenfor begrepene du vanligvis bruker. Dette er en erfaring alle kjenner seg igjen i. Når noen hverken vil være kvinne eller mann, for eksempel, må vi kanskje finne opp nye ord for å oppleve presisjon. Ordet «hen» kan bli en løsning når de tradisjonelle kjønnskategoriene overskrides, men siste ord er neppe sagt om den saken.
Verkene på denne utstillingen er, om du vil, kunstens motsvar til en person som hverken kan være kvinne eller mann. De passer ikke helt til begrepene vi har om kunst.
Sammenflettede virkeligheter
Galleri MELK, som huser utstillingen, viser vanligvis fotokunst. Men utstillingen til Sveinn Fannar Jóhannsson får meg til å tenke på hva det innebærer å ta et bilde.
Det er ingen tvil om at fotografier er involvert i utstillingen, men det er mye mer som skjer. Bakgrunnen i alle verkene består av en side fra teoretikeren Rosalind Krauss sin bok The Myth of the Avantgarde (1985), noe som er bemerkelsesverdig i seg selv. Dette er jo en essaysamling kunstfeltet jevnlig siterer når kunst skal begripes eller gjøres interessant. Den brukes ofte som legitimeringsgrunnlag i kunstsammenheng – en form for intellektuell pynt – og fungerer som en manual for nybegynnere. På denne utstillingen, derimot, er teorien om kunsten blitt kunst selv.
Boksiden er hentet fra utgaver kunstneren har funnet på netthandelen Amazon. De er godt brukte med kommentarer, understrekninger og utropstegn.
[ LES FLERE KUNSTANMELDELSER HER ]
Bare se, ikke røre
Foran den innrammede boksiden befinner det seg – også i alle verkene – et avlangt kvadrat på størrelse med en iPhone. Her kan vi se bilder fra kunstnerens Instagram-konto. Det er ikke skrytebilder fra ferieturer eller søte kattepuser vi får se, riktignok, men snapshots av skrap kunstneren har kommet over på gata i Berlin, L.A. og Oslo: Et møkkete teppe, en forsoffen skumgummi-madrass med revner og flekker.
Under bildene, akkompagnert av #hashtags, gjentas setninger som er understreket i siden fra Krauss-boka i bakgrunnen.
Teori og praksis
En bok som allerede er lest – hvor noen har plukket ut det viktige – settes sammen med fotografier av ting fra gata som vanligvis betraktes som verdiløst.
Slik leseren av Krauss har streket under setninger har Fannar Jóhannsson «streket under» detaljer i bybildet med kameraet. Teori og praksis snos sammen på flere nivåer.
Instagram, som jo vanligvis brukes til kjapp bilde-deling med venner med venner og «følgere», løsrives fra hastig kommunikasjon og berørings-skjermer og blir en analog forsteining av det velkjente digitale formatet.
Klikk og swipe erstattes av stillestående bilder som blir rent museale der de er montert bak glasset. Bare se, ikke røre.
Bokstavlig sammensetning
Teknikkene Fannar Jóhannsson bruker er velkjente. Både Instagram-bilder, boksider og fotograferte gjenstander er readymades: hverdagsting som blir kunst ved å flyttes inn i en kunstramme. Kombinasjonen av bokside og foto er en collage: det som vanligvis ikke forenes skyves ihop for å skape en tankevekkende friksjon. Dessuten er den demonstrative vendingen på hva som er verdifullt (kunst) og verdiløst eller flyktig (søppel, Instagram-bilder) et yndet motiv i kunsten.
Det oppstår også en fiffig dialog mellom Krauss og verkene siden hennes bok handler om hvordan kunsten har distansert seg fra virkeligheten utenfor kunsten gjennom forskjellige myter, som hun kaller det, blant annet tanken om originalitet og autonomi – altså kunstens uavhengighet av omverdenen.
Den største myten i denne sammenhengen er at ordet «kunst» skal kunne beskrive sammensetningen av såpass forskjellige elementer presist.
Spenninger i kunstverket
Sammenblandingen av elementer i disse verkene – og spenningen mellom dem som skapes – er langt mer bokstavelig enn kunstneriske teknikker som collage og readymade kan redegjøre for alene.
Instagram-språket er så inngrodd i bruken utenfor kunsten at den ikke kan oversettes friksjonsfritt til kunst bare ved å plassere det i en ramme eller et galleri. Det samme gjelder Krauss-boka: At teorien om kunst blir kunst opphever ikke brytningsfeltet som oppstår når disse to nivåene av kunstinstitusjonen tvinges sammen.
Floskler som at «alt kan bli kunst» blir altfor generelt om vi vil ta hva kunstneren viser oss på alvor. Virkeligheten kunstneren gjør synlig er rett og slett mer rotete, noe som er er en god ting siden vi, på den måten, trekkes inn i et mer utførlig opprydningsarbeid som betraktere.
Vi må tenke lenger, utenfor kartet, kanskje finne opp nye ord?
Språklig justeringsarbeid
Fannar Jóhannsson minner oss på hvor lunefull relasjonen mellom språk og virkelighet er når vi vil tett på erfaringen. Det som gjør disse bildene så tankevekkende er derfor at de gjør synlig motsetningsforhold begrepet kunst vanligvis glatter over. Verkene løser opp stingene i kunstspråket innenfra.
Om vi hever blikket litt kunne vi også si at kunstneren peker på at det hele tiden foregår et justeringsarbeid mellom det vi opplever og språket vi bruker. Å lete etter ordene i kunsten – i trygge rammer, så og si – er dermed et godt sted for å øve seg i større språklig presisjon ellers også.