– Å entre Berlins noveller er som å komme inn på ­slutten av en vanvittig fest

Når jeg tenker på den klassiske moderne ­novellen, som i tiår ­etter tiår har blitt sett på som den ideale novelle­kunsten, så ser jeg for meg et rom med et minimalistisk interiør i kjølige fargetoner. Det er less is more som litteratur, hvor ingenting er tilfeldig plassert.

Men når jeg entrer Lucia Berlins noveller er de tett­pakkede av folk, farger og kaos. Det er som å komme inn på ­slutten av en vanvittig fest. Det er more is more over hele linja.

Spektakulært ­gjennombrudd

Da novellesamlingen Håndbok for vaskedamer kom ut i 2015 ble den en bestselger i USA, avis ­etter avis kåret den til en av årets beste bøker, og over 30 land ga den ut – elleve år ­etter ­Lucia Berlins død. Hun fikk ­umiddelbart kultstatus og ble løftet frem, ved god hjelp av forfatteren Lydia Davis kunnskapsrike og ­engasjerte forord, som en av de ­store ­novellemesterne i ­moderne tid. Jeg ble selv slått av hvordan ­Berlin ­paret selv­biografiske ­noveller om alkoholisme, incest, sykdom og død med en befriende optimisme og humor. Det var et spektakulært gjennombrudd.

Den nye samlingen Kveld i paradis er som forlaget sier «et kresent utvalg» av de resterende novellene som ikke kom med i Håndbok for vaskedamer. Og jeg kjenner at jeg nesten gruer meg når jeg skal i gang med lesingen. Er dette de nest beste novellene hennes? Kanskje de første 28 korte tekstene bare var ­tilfeldige blinkskudd? Å, nei da.

Organisk

En fjortenåring drar på helgetur til godset til farens steinrike venn. Da hun kommer hjem igjen er hun ikke lenger bare et barn. To ekskoner ­drikker seg snydens sammen for å s­ørge over mannen som forlot dem, mens en liten baby sover i en kurv på gulvet. En gravid kvinne har, for å holde mannen nykter, søkt tilflukt i en paradisisk bukt i Mexico. Men da dealeren klarer å oppspore dem, ender hun opp med å drepe ham, mens barna og mannen ligger og sover.

Det første som slår meg, er at novellene i Kveld i ­paradis ­oppleves som organiske. Det er som om novellene ­vokser rett f­oran øynene mine og tar ­uventete retninger. De er t­ragiske, morsomme, varme og uhyggelige – alt på en gang.

Det er ingen hemmelighet at Lucia Berlin skrev svært tett på sitt eget liv. Men i møte med novellene i Kveld i paradis ­forsvinner det selvbiografiske i bakgrunnen. Novellene lever godt utenfor mytene om Berlins alkoholisme og harde liv. ­Fordi Berlins noveller er virkelig noe helt eget. Med sin forkjærlighet for skakke karakterer og ulykksalige hendelser ­destilleres det ned hvor fleksible og motstandsdyktige vi mennesker er. Og det som virkelig gir inntrykk er Berlins humor og ømhet for mennesket som forsøker å temme dette kaoset som vi kaller livet.

Livsbejaende

Det grunn­leggende i Berlins novellekunst er hennes dype kjærlighet og ­respekt for sine ­karakterer. De har ofte havnet i forferdelige ­situasjoner og har gjort ­dumme ting, men Berlin løfter opp ­enkeltindividet og gir ­leseren muligheten til å se verden på en litt annen måte; det stygge blir vakkert og det utrygge er trygt. En alkoholiker kan være en ­omsorgsfull alenemor og en ­solnedgang som farges av de ­giftige utslippene fra et smelteverk kan gi de mest spektakulære fargene.

Fortellingene overrasker og snur opp ned 
på det vante og trygge. Og denne grense-
sprengende metoden gir så mange rike innfallsvinkler for meg som leser. Novellene er studier i hvordan vi evner å strekke oss langt for å finne løsninger. At trygghet kommer i mange former. Og ikke minst at ­lidenskap ofte er et velkomment kaos som skaper en etterlengtet forandring – som en ofte kan bli hengende fast i, som en mis-
bruker.

Lucia Berlin er i en klasse for seg med sin ­utforskning av novelleformatet og kvinnerollen. Det er en gave å få tilgang til disse kloke, ­merkelige og livsbejaende novellene på norsk.

Hilde Slåtto

kultur@vl.no

---

Noveller

• Kveld i paradis
• Lucia Berlin
• Oversatt av Vibeke Saugestad
• Forlaget Oktober

---