Å dikte på himmelen

Samtidig borer teksten i fascistiske kunstneres bruk av vold. Marinettet, som ble Mussolinins kulturminister, erklærer i Futurismens manifest at «Kunst (...) kan ikke være noe annet enn vold, grusomhet og urettferdighet».

Hovedettersøkt i romanen, Carlos Wieder, virkeliggjør ­erklæringen. Han er grense­overskridende kunstner og kaldblodig morder.

En stjerne i det fjerne handler om jakten på han som: «var del av en uavhengig operativ gruppe­ ansvarlig for drapet på flere studenter i området rundt Concepcion og Santiago. Samtidig trekkes Carlos Wieder fram som en begavelse i de fascistiske litterære bevegelsene i den sørlige delen av Latin-Amerika mellom 1972 og 1989.»

Noe referataktig? Nettopp slik, litt som en rapport, er teksten.

Himmelskrift

Jeg-fortelleren blir først kjent med Carlos Weider under navnet Alberto Ruiz-Tagle i et miljø for spirende diktere i 1971. Han avsløres tidlig som kaldblodig drapsmann som liker å drepe. Dikteren er også jagerpilot i Pinochets flyvåpen og blir berømt fordi han skriver dikt på himmelen på latin.

Himmelskriften, som jeg-fortelleren observerer fra luftegården der han sitter fengslet, avslører at Wieder er et kultivert og dannet menneske. Verden må ses på ny, skriver han med røyk fra flyet.

LES OGSÅ: Roberto Bolaños roman 2666 en av årets viktigste bøker på norsk

Sjokkerer

Det gjør den sannelig også i Wieders optikk. Han holder en privat visning av egne fotografier. Den sjokkerer publikum med nærbilder av kvinner han har torturert, lemlestet og drept – noen av ofrene er avbildet levende. Etter dette forlater Carlos Wieder Chile.

Når redselsregimet tar slutt, blir han rettsforfulgt. Rettsaken fører ikke til noe, men en privat detektiv oppsøker jeg-fortelleren for å få has på Wieder.

Boka beskriver Pinochets Chile­ med massiv militær undertrykking. Mennesker forsvinner i nattens mulm og mørke. Folk på venstresiden blir myrdet, torturert og forfulgt, eller tvunget i eksil, som jeg-fortelleren.

Han flykter til Europa og livnærer seg på ulike strøjobber ­akkurat slik Robert Bolaño gjorde­ i det virkelige liv.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Politisk roman

En stjerne i det fjerne er en politisk roman som søker etter personer som er forsvunnet, nøster etter sammenhenger. Kaotisk og uoversiktlig, full av små innskudd.

Det er mange navn og fundamental usikkerhet om hvor disse personene befinner seg. Forvirringen om hvem som skjuler seg bak de ulike identitetene, gjennomsyrer handlingen og bidrar til at teksten føles ganske distansert – som om jeg har glemt å ta på meg brillene som korrigerer for langsynet.

LES OGSÅ: Bolaño tar leseren hardhendt inn til kjernen av menneskelig ondskap

Ga mersmak

Det virker som Robert Bolaño ikke bryr seg om litterære konvensjoner. Det er fascinerende, men ikke alltid like leservennlig når navn pøses ut, og lange digresjoner preger ­teksten. Sammenligningene får eget liv: Glemte han den setningen ha var i ferd med å fullføre?

Likevel flyter teksten fint, takk til oversetterne – skulle ikke ­undre meg om den er mer kompakt språklig i originalversjon. Romanen utkom i 1996, og står i forlengelse av Nazi-litteraturen i Amerika som handler om forfattere i nord- og sør-Amerika med nazi-sympatier – men alt er pure oppspinn.

Faktisk er denne boka mitt ­første møte med Robert ­Bolaño og jeg antar et godt sted å ­begynne for alle som ikke kjenner ­forfatterskapet. Dette ga mersmak.