Anmeldelse

I Jenny Hvals nye roman, Å hate Gud, er det noen setninger som går igjen. En av dem er «Jeg hater Gud – når jeg …». Boken består av flere deler, hvorav den første – 1. Heksekunsten – fyller mesteparten av de rundt 250 sidene. Det er uvisst hva det er mest fruktbart å lese denne delen som. Ut fra boktittelen kan den leses som et forsøk på å skrive ut et oppgjør med en oppvekst på Sørlandet, Jesus-revolusjonens og bedehuskristen­dommens domene. Interessante refleksjoner omkring blasfemi, samt ­intense beskrivelser av hat som et slags frirom, gir forklarende bak­grunn for jeg-personens intense dragning mot black/trash metal, hekser, magi, seksualitet, kroppsvæsker og kroppsmaling.