Anmeldelse

I Jenny Hvals nye roman, Å hate Gud, er det noen setninger som går igjen. En av dem er «Jeg hater Gud – når jeg …». Boken består av flere deler, hvorav den første – 1. Heksekunsten – fyller mesteparten av de rundt 250 sidene. Det er uvisst hva det er mest fruktbart å lese denne delen som. Ut fra boktittelen kan den leses som et forsøk på å skrive ut et oppgjør med en oppvekst på Sørlandet, Jesus-revolusjonens og bedehuskristen­dommens domene. Interessante refleksjoner omkring blasfemi, samt ­intense beskrivelser av hat som et slags frirom, gir forklarende bak­grunn for jeg-personens intense dragning mot black/trash metal, hekser, magi, seksualitet, kroppsvæsker og kroppsmaling.

Denne første delen, som videre kan leses som forfatterens krafttak for å få tak i sin egen kreative kraft og «jorde den» i materien i stedet for i det sublime, spiller opp til et filmmanus som presenteres i bokens andre del, 2. Skogen: en film. Tredje del har undertittelen 3. Egget, før det unummererte postskriptet Bassenget kommer til slutt.

Gørra som lim

Det er lite på norsk mark å sammenligne denne romanen med. Nærmest kommer Wenche Mühleisens romaner og tekster, der også hun beskriver kunstnerisk-seksuell ­aktivitet i kunstnerkollektivet i Friedrichshof. Begge beskriver Friedrichshof som inspirerende, en ny måte å nærme seg kunst og kreativ kraft på. Men der Mühleisen, som selv bodde i kollektivet i mange år, tok et sterkt, ­litterært oppgjør med miljøet og dets misbruk og fornedrelse ­spesielt av barn, men også til dels kvinner, finner Hval en film med Miss Canada som under sitt besøk blir badet i avføring, svært inspirerende.