Få norske forfattere kan som Rune Christiansen gjøre tapserfaringer til litterær gevinst. Tekstene hans byr oss på brutte relasjoner, melankoli, sorgbearbeiding og ensomhet og død. Likevel blir vi ikke triste i møtet med dem – vi blir snarere trøstet. Hans billedskapende evne tar oss bortenfor realismen, uten å slippe virkeligheten av syne. Sånn synliggjør forfatteren erkjennelsesprosesser og sier noe om hvem vi er.
I årets roman møter vi Kerstin, énboksforfatter, med skrivesperre. Hun oppholder seg på et pensjonat på kysten av Nord-Frankrike for å komme over et samlivsbrudd, savnet etter farens død og finne ro til å skrive. Uforvarende vikles hun inn i en tragisk begivenhet. En gutt dør, men er det en likefrem ulykke eller et mysterium? Hva er virkelighet og hva er drøm?
---
Roman
Rune Christiansen
Tragedie under drivende skyer
227 sider, Oktober forlag 2025
---
Mystisk og melankolsk
I åpningen spør fortelleren om ikke «skyggen er det mest paradoksale av alle vesener? På samme tid lysavhengig og lysømfintlig, skrøpelig og ømskinnet». Skygger kan vi gripe etter, men aldri fange eller holde fast.
Som flere andre av Rune Christiansens romaner, er Tragedie under drivende skyer en litt mystisk og melankolsk tekst som ikke leverer fra seg umiddelbare innsikter. Jeg blir en slags detektiv på jakt etter hva som har skjedd og hva dette handler om.
Tragedie eller mysterium?
«Denne historien er helt sann, siden jeg forestilte meg den fra begynnelse til slutt» er et sitat som renner inn Kerstin mens hun reflekterer over hendelsene hun er dratt inn i. Christiansen tematiserer hvordan forestillingsevne og intuisjon kan tilby like sanne innsikter som virkelige sammenhenger.
Kerstins tanker fortsetter: «Det var som å sveve mellom tidevervene og forestille seg hvordan hendelser hadde utspilt seg. Det lignet hukommelse, men det favnet langt mer enn erfaringens område».
Tankerekken avslutter med å referere til ofringen av Ifigenia. Den illustrer hvordan tekster vi bærer inni oss kan gi oss erkjennelse av sammenhenger som rekker utover det vi rasjonelt oppfatter. Samtidig får Rune Christiansen Kerstins vage forutanelser til å harmonere med sparsomme bruddstykker av krimmysteriet. Og så blir det opp leseren å se for seg tragedien i sin fulle utstrekning.
Vellykket eksperiment
Underveis skaper Rune Christiansen med stilistisk overlegenhet et bilde av hvem Kerstin er og av hva kunsten kan utrette.
Kaster vi et blikk tilbake på essaysamlingen Betydningsfulle detaljer hevder forfatteren at: «En enhetlig, psykologisk likefrem roman interesserer meg like lite som en enhetlig psykologisk karakter gjør det.»
Rune Christiansen fremstiller karakterer uten å beskrive dem fra en posisjon utenfor dem selv. I stedet stiller han seg i øyenhøyde med personene og lar dem tre frem gjennom sine egne visuelle minner, konstante sansninger og erindringer. De tre elementene bidrar til at Christiansens tekster oppstår i et skjæringspunkt mellom fascinerende billedlig klarhet og noe uavklart, som på ingen måte eksklusiv eller ekskluderende, men formbevisst og vellykket eksperimenterende.
Det blir opp til leseren å se for seg tragedien i sin fulle utstrekning
Lån fra eventyr
Det overlegne, suverent uanstrengte, formspråket viser seg også når Christiansen tar stumper og stykker fra andre tekster direkte inn i sine egne. Like gjerne lån fra eldre diktning som fra franske nybølgefilmer. Sånn skjerper han mitt blikk for at selv om all litteratur blir til i en teksttradisjon, får verkene et eget liv og egen verdi løsrevet fra sitt opphav.
Åpningen av romanen vekker mine assosiasjoner til HC Andresens ikoniske eventyr Skyggen (1847). I den historien frigjør skyggen seg fra dikteren og lever et selvstendig liv der han samtidig stjeler livet til sin skaper og dreper kunstneren. Christiansen tar det kjente motivet ned på jorda og inn i krimmysteriet. Notatboken til forfatteren, som befinner seg i fremmede land i likhet med dikteren i Skyggen, forsvinner. Da boka dukker opp, inneholder den den fremmede fraser på fransk. Nå ligner den et bevis i Kerstins disfavør.
Godta det meningsløse
Sånn spiller realisme og magi sammen i handlingen. Som skumle varsler åpenbarer overnaturlige krefter seg på pensjonatet der Kerstin bor. Skyggemotivet får også betydning fordi slike forutanelser kommer foran innsikten. Slik skyggen alltid iler foran sitt opphav.
Samtidig spiller Tragedie under drivende skyer på et nokså virkelig lag, en tragedie som er så vond at den ikke lar seg egentlig forstå. Med stilistisk briljans illustrer Christiansen hvordan erkjennelse oppstår i oss og gir oss hjelp til å godta det meningsløse.
