Tyveri er Abdulrazak Gurnahs første bok etter at han i vant Nobelprisen i 2021 for «kompromissløst og med stor medfølelse å ha gjennomlyst kolonialismens virkninger og flyktningens skjebne i kløften mellom kulturer og kontinenter.»
Akademikeren og forfatteren som ble født i Zanzibar i 1948 og som deretter kom til England som flyktning i 1968, har skrevet en rekke romaner satt i Øst-Afrika. Med stor fortellerkraft, tegner han menneskelige skjebner i møtet mellom europeiske kolonimakter, arabiske muslimer, østlige handelsfolk og lokale kulturer.
---
Roman
Abdulrazak Gurnah
Tyveri
Oversatt av Ragnhild Eikli
304 sider, Gyldendal 2025
---
Første bok etter Nobelsprisen
Det kan ikke være lett å skrive en ny roman etter den mottagelsen Gurnah har fått de siste årene. Gjennombruddsromanen Paradis fra 1994 og Etterliv fra 2020 er satt til Tanzania på begynnelsen av 1900-tallet med tysk kolonivelde som bakteppe. Ved sjøen fra 2001 handler om mennesker som forsøker å komme inn i Storbritannia, mens Svik fra 2005 skildrer avkoloniseringen i etterkrigstiden sett fra Zanzibar.
Tyveri, som følger noen historier fra 80-tallet og fram til i dag, kan kanskje ikke bære vekten av Nobelprisen alene, men romanen passer fint inn i Gurnahs mosaikk.
Tilbake i Dar-es-Salaam
Handlingen i Tyveri er ikke veldig innfløkt, men fordi den stegvis følger flere karakterer i forbundne familiehistorier og nettverk, er det vanskelig å forutsi hvor den er på vei.
Raya er en kvinne som skiller seg etter å ha blitt giftet bort i hast til en mann som er god mot alle andre enn henne, som han misbruker seksuelt og relasjonelt. Hun flytter følgelig hjem til sine foreldre med sitt ene barn, Karim, men lar snart barnet bli igjen for å søke et nytt og bedre liv.
Karim finner først tilbake til sin mor når han blir student og bor hos henne i Dar-es-Salaam. Han er fremadstormende og bygger karriere og familieliv. Gurnah skriver omsorgsfullt og og sårt om Karims forelskelse, ekteskap og foreldreskap med den vakre og intelligente Fauzia.
Romanes viktigste karakter, Badar kommer sent inn i fokus. Han er en ung gutt med en omtåket fortid og forbindelse til Karims familie, som blir sendt til en like uklar rolle som tjener i Rayas hus. Han prøver også å låne bort noe av oppdriften til Badar, som han hjelper til en jobb i hotellbransjen.
Tyveri er en roman som bruker tid på å finne formen
Få stilistiske høydepunkter
Tyveri er en roman som bruker tid på å finne formen. Gurnahs enkle, nesten prosaiske språk er behagelig å følge, men også litt flatt. Fortellingen er enkel, og noen ganger opplever jeg den som overforklart. Mange vil identifisere den nøkterne stilen som et produkt av en kyndig fortellerevne, men for min del setter den ikke alltid fantasien i sving.
Om du leter etter stilistiske høydepunkter, bør du kanskje se andre steder. Selv i romanens første vendepunkt, når Badar blir beskyldt for et tyveri, får det lite utslag i Gurnahs avmålte stil.
Men med litt tålmodighet innfrir romanen idet fortellingen snirkler seg forbi bikarakterer og sideplott og ender som et nydelig, om ganske alminnelig, hverdagsdrama.
En ny og fremmed verden
Helt overordnet, skildrer Tyveri gjengse romantema: forholdet mellom by og land, før-modernitet og modernitet, mellom trofast og flyktig kjærlighet, mellom familie og individ, og kvinner og menn.
Men det er også en fortelling satt i postkoloniale Tanzania, med Dar-es-Salaam og Zanzibar – Gurnahs eget fødested – som fokuspunkter. Her brytes de unges urbane livsførsel med landsbygdas langsomme og begrensende liv. Her vokser også en turistindustri frem, samtidig som NGO-representanter, volontører og EU-byråkrater gjør sin inntreden for å hjelpe Tanzanias «utvikling».
Det er en ny og fremmed verden som de fleste karakterene ser utenfra og som byr på muligheter for noen få – men også farer. Og derfor er det også en gammel verden, der trendy boutique-hoteller avslører hvordan arrene fra kolonitiden fortsatt preger samfunnet.
Takknemlighet og tyveri
Gurnah sier det meste rett frem, men det vanskelige temaet som vokser frem mellom linjene, er hvordan mennesker skal forholde seg til avhengighet. Karakterene i boken lever i tette familierelasjoner eller hushold. Ingen av disse forbindelsene er perfekte, de står i gjeld til andre: foreldre til sine barn, barn til sine foreldre, venner til venner.
Alle romankarakterene har gitt noe til de andre, men bare fordi de har fått minst like mye selv.
Men hvis alt vi har, er fått av andre, hva er da forskjellen på takknemlighet og tyveri? Skal vi respektfullt gjøre bruk av det som er gitt oss fra familie, venner og hjemsted, eller skal vi behandlet våre ressurser og fremtid utelukkende som vår egen?
Dette er en litt romantisk roman
Kjærligheten vinner fram
Innimellom tyveriene hører vi de formanende stemmene fra mødre, søstre og onkler om å ta vare på det man har fått med takknemlighet. Mer enn noen andre, må Badar, gutten som kommer fra ingenting og har alt til låns, streve med forskjellen på takknemlighet og tyveri. I Rayas hus blir han behandlet som en tjener, en «boi», men gradvis åpnes mulighetene også for han.
Badar er selvsagt ingen engel og stjeler samvittighetsløst fra hotellturister, føler på tærende sjalusi og bidrar til et ekteskapsbrudd. Likevel forblir han bokens store helt; en som har stått i avhengigheten til andre, men som likevel har «lært å holde ut».
Badars selvoppofrende og takknemlige tålmod blir til slutt belønnet. Tyveri er med andre ord en litt romantisk roman, der dyden og kjærligheten vinner til slutt.
Ukomfortabelt om underdanighet
Men Gurnah har dermed også skrevet en ambivalent roman, som sitter litt ukomfortabelt med hans ellers så ærlige utforskning av traumene i postkoloniale Afrika. For hva kan det bety at Gurnah bruker bokens siste side på å belønne en karakter for å holde ut som en boi?
Det betyr selvsagt at han har skildret et menneskeliv som unngår å falle for ambisjonenes fristelser i postkoloniale Afrika. Men det er også et liv der takknemligheten vanskelig lar seg skille fra underdanigheten.
