- Jeg føler meg ikke sett.
Ray Mendoza har tjenestegjort i amerikanske spesialstyrker i 16 år, men har savnet realistiske krigsfilmer – historier han og andre soldater kan kjenne seg igjen i. Han er ikke imponert over filmatiske beskrivelser av militæret:
- Det er flaut å se dem, de får ikke kulturen vår riktig, vi snakker ikke på den måten, uttalte han til The Guardian i april.
Så tett på virkeligheten som mulig
De siste årene har Mendoza jobbet som militærteknisk rådgiver i Hollywood og fikk gehør for frustrasjonene sine hos regissør og manusforfatter Alex Garland under produksjonen av Civil War. Filmen om en tenkt amerikansk borgerkrig var mer konsentrert rundt krigshandlinger enn politikk og kontekst – og deres neste samarbeid kjennes som en logisk videreføring.
---
Film
Warfare
Regi: Alex Garland,Ray Mendoza
Med: Joseph Quinn, Noah Centineo, Will Poulter, Cosmo Jarvis, Kit Connor, Michael Gandolfini
1 time og 35 minutter, USA 2025
15 års aldersgrense
---
Ikke underholdning, men krig
Warfare er nemlig skrevet og regissert av dem begge og er en ytterligere rendyrking av strid som situasjon: Den innledes med en tekstplakat som forsikrer publikum om at det vi skal se er hentet fra faktiske hendelser – at handlingen er en samvittighetsfull gjengivelse av trefninger mellom amerikanske og irakiske styrker i Ramadi 19. november 2006. Mendoza var selv i skuddlinjen og filmens manus er et resultat av intervjuer med de overlevende amerikanske soldatene.
Og det er åpenbart at Garland og Mendozas ærend ikke er å lage underholdningsvold, men å ta oss inn i krigens redsler, la oss opp oppleve dem så tett på virkeligheten som mulig.
Beleiret av irakere
Selv om denne «virkeligheten» foregår i tilnærmet realtid og er gjengitt uten musikk - er den dramaturgisk tilpasset spillefilmformatet: Det begynner med en harmoni (en brunstig patrulje som er samlet rundt den vovede musikkvideoen til datids-hitten Call on me) og bygges opp til spenning, konflikter og dilemmaer som til slutt får en slags forløsning.
Først, det vil si etter at soldatene har sett musikkvideoen, er filmen påfallende stille.
Det gis korte kommandoer som følges effektivt idet et bolighus med to leiligheter rekvireres for å brukes som utkikkspost. Vi forstår at det er fysisk og psykisk krevende å være snikskytter - å ligge i en ubehagelig stilling og sikte på både sivile og mulige fiender. Planlegger irakerne noe?
Nøyaktig tretti minutter inn i spilletiden angriper irakerne med granater og huset beleires. Handlingen får dermed sin drivkraft: Klarer troppen å evakuere sine sårede? Og vil de overleve angrepet?
Det er naturligvis lettere sagt enn gjort – heldigvis finnes det rutiner og ordreforståelse.
Der andre filmer forkorter eller snur seg vekk, er Warfares ærend å dykke inn i krigstraumene
Inn i traumene
Naturalistisk spill fra et ungt ensemble og en kamerabruk som både er realistisk og fortellende, gjør det lett å leve seg inn i de intense hendelsene i Warfare. Men det er lyddesignen som gjør det sterkeste inntrykket: Det ligger både musikalitet og historiefortelling i det konstant truende lydbildet – den første halvtimen er som en lavintens trommevirvel før det hamres hardt løs på øregangene: Kuler avfyres, kuler treffer, det er smerteskrik, piping i ørene, eksplosjoner, gråt – og enda flere kommandoer og ordrer.
Med sine bleke grå- og gultoner, har Warfare samme visuelle uttrykk som andre filmer fra kriger i Midtøsten, men den går betydelig lenger i skildringene av voldens resultater: Og når vi opplever sprengte kropper og avrevne lemmer og er med på smertefull førstehjelp, er vi lenge i hver situasjon. Der andre filmer forkorter eller snur seg vekk, er Warfares ærend å dykke inn i krigstraumene. Virkemidlene kan minne om skrekkfilmens: Skvettescener, blod, gørr, en vag fiende som lurer overalt, unge mennesker som prøver å komme seg bort fra et livsfarlig sted.
Ingen heltehistorie
Det gis enda mindre kontekst enn i Civil War – vi er aldri innom årsakene til at amerikanerne befinner seg i Irak og kommer aldri på det rene med hensikten bak aksjonen de tar del i. Vi blir ikke kjent med hovedpersonene, vi har ingen anelse om hvem de er i det sivile liv – men blir fortrolig med hierarkiet og disiplinen. Warfare er ingen klassisk heltehistorie, behandlingen av de arabiske tolkene og den irakiske familien som eier det rekvirerte huset er alt annet enn heroisk.
Warfares prosjekt er innlevelse og realisme – at publikum skal oppleve hendelsene sammen med soldatene og at det som skjedde denne novemberdagen ikke skal pyntes på eller justeres.
Ingen ny idé
Ideen om virkelighetsnær krigsfilm er ikke ny: Norsk-franske Kampen om tungtvannet (1948) ble laget dokumentarisk stil, der virkelighetens veteraner rekonstruerer sin egen sabotasjeaksjon mot tungtvannsfabrikken på Vemork i 1943. The Longest Day (1962) var filmet på samme realistiske vis – og supplerte virkelige soldater med stjerner som John Wayne og Sean Connery i sin flervinklede skildring av D-dagen.
Åpningssekvensen i Steven Spielbergs Saving Private Ryan – også fra D-dagen – er hyllet for sin presisjon og intensitet, Full Metal Jacket (1987) og Black Hawk Down (2001) er laget ved hjelp av militær ekspertise. Og listen er betydelig lenger.
Mangelen på kontekst, persontegninger og musikk tydeliggjør Warfares ønske om å fremstå som objektiv – som troere mot virkeligheten enn andre filmer.
Men Warfare er ikke krig, den er en film
Prisverdig forsøk på realisme
Men Warfare er ikke krig, den er en film – og uansett hvor sterke og realistiske virkemidlene er, sitter vi i publikum trygt i salen – og er ikke nødvendigvis mer rystet enn av antikrigs-eposet Apocalypse nå (1979), en historie full av kontekst, poesi, musikk og karakterutvikling.
Samtidig er prosjektet prisverdig: Garland og Mendoza lykkes i å skildre hvor forvirrende og truende krig arter seg på bakkeplan. Slik sett kan filmen bidra til å forstå hvordan det er å være i skarpe situasjoner – hvor fysisk og psykisk krevende det er å være i strid.
For der mange krigsfilmer har et romantisk skjær, viser Warfare krigens meningsløse realiteter og hvilke skader den gir på kropp og sjel. Men en objektiv gjengivelse av virkeligheten kan verken Warfare eller noen annen film bli.
