«Denne gangen skal jeg ut å fly.»
16.07.41, det første «unntaket» etter romanen T. Singer, som Solstad beskrev som avslutningen på sitt forfatterskap, begynner på solstadsk vis med en reise.
Til forskjell fra tidligere romaner, trer Solstad selv frem som hovedpersonen, og boken representerer dermed en vending mot autofiksjonen både hos Solstad og den norske litteraturen generelt. Men allerede før andre setning er kommet i gang, stiller Solstad autofiksjonens grunnspørsmål om forholdet mellom forfatteren og verket. Han utstyrte nemlig romanen med fotnoter.
---
Roman
Dag Solstad
16.07.41
222 sider, Oktober forlag 2002
---
Brokete treenighet
I første note, som altså melder seg etter første setning, konstaterer han at «Jeg som skriver, er ikke identisk med jeg’et som handler, selv om begge er forfatter, og vel heter Dag Solstad, det samme navn som vil stå på tittelbladet som forfatter av denne beretning.»
Dermed peker han på romanens brokete treenighet: karakteren, forfatteren, og fortelleren. Å velge å skrive om seg selv på denne måten, er nødvendigvis å både stille spørsmålet om romanens funksjon som sådan, men også om dens forhold til virkeligheten.
«Løver og lam og engler»
Dag Solstad er altså på vei til en bokmesse i Frankfurt. Han beskriver flyreisen som et moderne fenomen, preget av bestemte ritualer, kapitalistiske symboler og teknologiske underverk, der klimakset er følelsen av å være låst inne i en flymaskin i rasende fart og stor høyde.
Men idet flyet kretser over byen, merker han at over «skylaget finnes det en helt annen verden», at han her oppe er i «noe som er helt annerledes». Snart glir Solstad inn i «en paradisisk tilstand», der skyene og flyene blir allegorier for noe annet, og der han ser løver og lam og engler, og ikke minst Guds egen trone.
Til sist, og viktigst av alt, får han et glimt av sin far, som han ser for første gang «etter alle disse årene.»
Moderniteten som jernbur
De religiøse tematikkene i Solstads romaner har blitt diskutert av mange, ikke minst i forbindelsen med Professor Andersens natt fra 1996. Men jeg mener at den eksplisitte religiøse symbolikken ikke er det mest interessante i 16.07.41.
Tvert imot er det selve konteksten for himmelscenen som er nøkkelen til romanen: Solstad sitter på et fly, i en blikkboks, og slik alluderer romanen til Max Webers beskrivelse av moderniteten som et jernbur. Den moderne verden kan gi en klaustrofobisk erfaring av immanens; av innelukket dennesidighet.
Men det er altså i det lukkede rommet som det moderne samfunnet er, som flyet er, som romanen er, og som språket er, at han glimter en utside: «Jeg fant et hull i min bevissthet».
Bokens vakreste partier er tilbakeblikkene fra barndommen
Berlin og Sandefjord
16.07.41 er en romantisk roman som drømmer om noe annet i melankolien som oppstår i rasjonalisert og fremmedgjort verden.
Bokens midtparti er en lengre beskrivelse av Berlins mange gater og steder, en meditasjon over det moderne bylivet, der Solstad er både ensom og suveren på samme tid.
Når han senere i boken tar toget – som for lengst har mistet «modernitetens nimbus» – mot Sandefjord og sine hjemtrakter, er det en reise bakover til barndommen, til faren og dermed til seg selv før han ble fanget i den voksne selvbevisstheten. Solstad «kjenner» Sandefjord, men han «eier» den ikke. Faktisk er han både klumsete og utenforstående i sine hjemtrakter, helt uten den enerådigheten han hadde som bürger i Berlin.
Utvalgt av Gud
Bokens vakreste partier er tilbakeblikkene fra barndommen. Solstads far var alltid syk. Da han døde etterlot han seg en stor gjeld som følge av en rekke mislykkede entreprenørskap. Som himmelscenen antyder, er faren den store utsiden som driver lengselen i romanen. Han representerer en uskyld, noe virkelig som fantes før Solstad ble forfatter.
Sammen med lille Dag delte faren et hemmelig prosjekt der han skulle bygge en evighetsmaskin, en perpetuum mobile. Solstad mener det var en så sprø idé, så håpløs og usannsynlig at den bare kan har blitt plantet i farens hode av Gud selv. Denne gamle indremisjonsmannen må ha vært utvalgt av Gud, altså ha vært i kontakt med noe annet, noe utenfor denne verdens selvsagte logikk.
Se verden klarere
Men Solstads henvisning til Gud eller religiøs erfaring hører hjemme i den samme moderniteten han beskriver: Tanken om at Gud, som et lyn fra klar himmel, planter en idé i faren om å skape den perfekte maskin, er som snytt ut av Descartes eller Malebranche.
Det er en nærmest fullkommen oppsummering av hva transcendens ofte betyr i moderniteten: et lite hull til en utside hvis funksjon er å bekrefte den perfekte innsiden. Det er den lille distansen vi trenger for å se verden klarere, hverken mer eller mindre.
Etikk og estetikk
Den viktigste funksjonen til disse historiske og metafysiske temaene er imidlertid å utvikle Solstads forhold til sitt eget forfatterskap.
De selsomme debattene om autofiksjonen som Karl Ove Knausgårds «Min kamp» satte i gang, dreide seg om forholdet mellom etikk og estetikk, hvorvidt verket utga seg for å være forfatterens versjon av virkeligheten, og dermed om det var etisk forsvarlig å utlevere sine nærmeste.
Knausgårds romanprosjekt innbydde til slike spørsmål fordi det så åpenbart fremsto som en utforskning av familierelasjoner, skyldfølelser og meningssøken som forfatteren selv hadde i sitt eget liv.
Hos Solstad forholder det seg annerledes.
En vei ut
16.07.41 tegner opp romanen som en lukket innside og det store spørsmålet er om det i det hele tatt finnes en vei ut, en slags åpning til noe virkelig.
Slik faren fortapte seg i den perfekte maskinen, er Solstad fanget i sitt perfekte språk, det som nesten kan bli totalitært i sin klarhet. Tapet av faderen er starten på fangenskapet: «Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad.»
Det er likevel ingenting mislykket ved denne vakre og melankolske boken. Den er bare et romantisk og ambivalent forsvar for romanen som sådan.
Solstad er fanget i sitt perfekte språk, det som nesten kan bli totalitært i sin klarhet
Ønsker å bryte ut
I et av bokens partier siterer Solstad, «in extenso», et foredrag som han holder i Lillehammer, der han argumenterer for at romanen aldri kan reduseres til forfatterens eller til leserens makt. Det finnes ånd, ikke bare makt; det finnes estetikk, ikke bare politikk.
Solstad sier at han selv ønsker å bryte ut av tidligere mønstre og skrive «noe helt annet». Løsningen blir altså å skrive om seg selv, om karakteren Dag Solstad, en karakter som nødvendigvis peker ut over romanens lukkede univers.
Resultatet forblir et jernbur, en slags blikkboks. Men heldigvis har denne boksen et hull, og gjennom dette hullet kan vi skimte en utside.
