Hva får du hvis du mikser «The Matrix», kjærlighetssyke animerte figurer og en god dose 3D-teknologi?
Svaret er «Unlimited Void» – et teaterstykke som trolig kan få selv den mest durkdrevne teaterkritiker til å lure på om man er midt i en simulering eller egentlig har fått for mye skjermtid.
Forestillingen hadde opprinnelig premiere på Det Andre Teatret i 2021, midt under en pandemi da skjermbruken kanskje var på sitt mest massive. Siden den gang har besøkstallene til scenekunst stupt. Kunstnerne bak forestillingen, Tani Dibasey og Only Slime, ønsker å dra oss tilbake til teateret – på sine helt egne betingelser.
---
Teater
Unlimited Void
Skapt av: Tani Dibasey og Only Slime
Utviklet i samarbeid med: Tord Kinge, Mona Huang, Mohammed Aden Ali, Claudia Cox, Tani Dibasey og Tobi Pfeil.
Det Norske Teatret, Scene 3
---
Ønsker å revolusjonere teatret
At de får ta over Det norske teaterets Scene 3 fra 2025, er et signalprosjekt for Kjersti Horn som fersk teatersjef. Her hyrer hun en «teater-rabulist» som har droppet ut av Teaterhøgskolen (som han mente drev med strukturell rasisme), og som har kritisert teaterinstitusjoner i fleng. Tani Dibasey har også vunnet flere priser for forestillinger som bryter med konvensjoner og tar opp tabubelagte temaer.
Sammen med multikunstnerduoen Only Slime (Tobi Pfeil og Claudia Cox), har han nå satt seg fore å revolusjonere norsk teater og nå et nytt og ungt publikum. Det knytter seg unektelig stor spenning til hva de vil fylle en scene som er formet av lange tradisjoner med.
Unlimited Void er et signalprosjekt for Kjersti Horn som fersk teatersjef
Glowsticks og undring
Allerede før publikum finner plassene sine, skiller estetikken på teaterhusets minste scene, seg ut. Vi går forbi en liten bar, her er flipperspill og chill out-stemning – og vi får utdelt glowsticks. Et hint om at vi ikke bare er vitner til teater, men potensielt aktive deltakere? Dette skaper umiddelbart en litt pirrende usikkerhet og undring.
Selve scenen er utstyrt med en gigantisk skjerm der vi ser to animerte karakterer som sykler i solnedgangen gjennom et futuristisk univers. Et bilde som virker både forlokkende og fremmedgjørende på en gang.
Forestillingen er ganske forvirrende
I karakter?
I denne visuelle settingen møter vi Tobi, en ung mann som har koblet seg på en digital plattform, der han utvikler en romantisk relasjon med den AI-genererte jenta Omaru-chan. Claudia Cox blir filmet i sanntid og projisert på skjermen som den animerte jenta, mens Tobi Pfeil agerer i reell, fysisk setting.
Selv sitter Tani Dibasey på sidelinjen og ser på, som en slags hjelpemann hvis noen i salen skulle besvime av strobelyset, eller det trengs litt ekstra røykmaskin-effekter. Samtidig skaper den mer mumlete og hverdagslige måten han snakker på, en uvisshet om han er i karakter eller seg selv på scenen.
Kunstnerisk kaos
Unlimited Void spiller på usikkerheten i hva som er ekte. På de usynlige grensene som vi orienterer etter i den digitale verdenen, og hvordan vi stadig eksperimenterer med vår egen identitet. Vi ser Tobi forsøke å forstå sin egen plass i et samfunn som er preget av teknologisk simulering, mens han navigerer i et forhold til en karakter som ikke er menneskelig – men likevel føles menneskelig på en måte.
Stykkets tittel (på norsk: «Ubegrenset tomrom») klinger unektelig metaforisk. Assosiasjonene dras mellom den virtuelle verden og verdensrommets uendelighet. Et tomrom eller intethet som ikke har noen grenser. Men manusets tilløp til eksistensielle grublerier og erkjennende monologer, får aldri ta helt plass. I stedet får vi en kunstnerisk smoothie av tekst, bilder, teknologi og fysisk teater som smelter sammen til et slags kaos.
Nye veier
Forestillingen er nemlig ganske forvirrende. Som om det kunstneriske teamet bevisst forsøker å overstimulere oss. De blander ikke bare teater med teknologi, men oppløser nærmest teateret i et hav av digital estetikk.
Spørsmålet om hva som er teater og spill, og hva som er ekte – får en ytterligere valør ved stykkets slutt. Etter applaus fortsetter en av skuespillerne å være i karakter. Han er tilsynelatende forvirret og henvender seg til publikum – før resten av ensemblet stemmer i med en «siste akt», der det harseleres med nynorsk så vel som tradisjonelt teater. Om Scene 3-gjengen når ut – og over scenekanten – til de som tradisjonelt sett ikke går på teater, gjenstår å se. «Unlimited Void» er i hvert fall et friskt forsøk på å gå nye veier.
