Alle bøkene til Sarah Zahid har åpnet med en dedikasjon til mor, og i den nyeste står det uttalt: «til mamma, savnet etter deg er et sant helvete». Her ledsages savnet av et produktivt sinne – den enkle konstateringa er en protest mot dødens urettferdighet.
Flere steder i Blodbank kommer dette sinnet inn som et friskt pust, eller rettere sagt et kraftig vindkast, og utfordrer framstillinga av den langvarige sorgen som en taus, dvelende tristhet. Det vekker assosiasjoner til den kjente linja fra Dylan Thomas, «rage against the dying of the light». Men der Thomas maner til protest hos den døende, vender Zahids sinne seg bakover og kommer fra den sørgende.
---
Dikt
Sarah Zahid
Blodbank
139 sider, Flamme forlag 2025
---
Protesten hos Zahid uttales fra dikt–jegets voksne perspektiv, om lag ti år etter moras blodkreft tok livet av henne. Den etterlatte dattera er nå jusstudent i Bergen, en prisbelønna poet og sett fra utsida vellykka. Men hvordan blir man et fritt menneske når fortida tynger?
Boka rommer ikke bare sorgen som en isolert følelse, men som en tilstand hvor individet sliter med å navigere seg som uavhengig voksen i verden.
Sannheten i det enkle
En av Zahids styrker som poet er evnen til å benytte seg av et enkelt språk som samtidig borrer inn i komplekse følelser. I bokas første del, «Alt brenner», er det tapet etter mora som belyses. Allerede i første dikt formidles en reversering av roller, der dattera spør den avdøde mora om hun får sove der hun er, om hun får i seg «nok jern og nok nærhet».
Seinere forestiller hun seg mora som et barn, og det er gripende å lese hvordan det voksne perspektivet gir en ny dimensjon av kjærlighet til den fraværende omsorgspersonen. Samtidig er jegets egne barnlige behov for å få kontakt hele tida til stede og forstyrrer bearbeidinga av tapet, bare med det smertefulle spørsmålet «hvor er du, mamma?».
Det er ikke et tema det går an å skrive seg forbi, all den tid sorgen endrer seg med individets utvikling, og dette demonstrerer Zahid med gjentakelser, spørsmålstegn og desperate følelser.
Direkte og enkelt
I det nevnte åpningsdiktet males det også fram et mulig himmelrike, idet jegets spørsmål til hvor mora befinner seg utvider diktet:
«jeg håper det ikke er mørketid eller hudfarger der du er
jeg håper det finnes mennesker som er så gode
at det gode gjennomsyrer dem
jeg håper det ikke finnes karrierejag utroskap
skjermbruk der du er»
Det lyder nærmest som en bønn hvor lengselen også peker tilbake på jegets egne behov. Sitatet eksemplifiserer også det jeg har kalt Zahids enkle språk, og jeg mener da ikke banalt eller meningsfattig, men tvert imot; det direkte og muntlige preget fører oss rett inn i de sanne følelsene bakenfor ordene.
Religiøst og politisk
Bruken av blod som et motiv er mye brukt i poesien, men her blir det fornya med den konkrete forankringa i moras leukemi. I tillegg til å også bruke motivet for å beskrive smerte og uløselige forbindelser til moras kropp, dras det her i både religiøse og politiske retninger.
Et av de fineste nedslagene i boka er diktet «palestinaskjerf», som først skildrer kusina som sover utenfor Stortinget og observerer «hvordan sju hav og millioner av år / har redusert oss til blod og hat», for så å vende blikket mot Gud like etter:
«og hvordan vi likevel tomhendt drar til samme bank for
å tappe det samme blodet og hvordan dette er den største
form for hellig bønn og hvordan Gud aldri har eksistert
i moskeer fulle av muslimer eller i misjonskirker fulle av
lyshudede familier eller i sykehus fulle av overleger
nei hvis det finnes en Gud så er det hvilende på en stol
med leggstøtte i en blodbank».
Denne anonyme gjerninga av å gi av blodet sitt til en ukjent annen, og gudssynet Zahid så myndig trekker ut av den, er et litterært øyeblikk jeg vil bære med meg lenge.
«Blodbank« har bredt spekter av motiver, fra moderne datingliv og tilhørende kulturkrasj, til kaloritelling og badevekt
I likhet med hvordan moras utseende blir stadig mer synlig i jegets ansikt, overføres også blodets spor i form av rasistiske holdninger utenfra og kulturelle motsetninger innenfra. Gjennom bokas fire deler går slekta igjen, med en alkoholisert og rådvill far, og familiemedlemmer som liksom drar i jeget til tross for at hun befinner seg i en annen by. Når hun som voksen student lever livet som alle andre, med festing, pensum og dating, kommer blodsbåndene inn og kompliserer, og midt i alt framstår hun som isolert og ensom.
Sorgen utvides
Dermed har Blodbank er bredt spekter av motiver, fra moderne datingliv og tilhørende kulturkrasj med hovedpersonens arv, til studie- og skjønnhetspress med kaloritelling og badevekt. Alt inngår i en identitetskrise som Zahid formidler med et direkte og troverdig språk.
Til tider opplever jeg imidlertid at hun går for langt i å stave ut betydningsnivåene i teksten, slik at det allerede personlige utgangspunktet for boka – navnet Sarah brukes for jeg–personen – framstår som noe lukka. Dette inntrykket forsterkes også med en del dikt hvor spesifikke eksempler formidler den samme erfaringa og framstår overflødige.
Jeg lever meg inn i tekstens tematikk fordi den har kraft i seg sjøl, men det er lite rom for tolkning og assosiasjon. Bokas fremste styrke er hvordan bruken av sinne som produktiv kraft og overraskende innslag av humor utvider forståelsen av sorgens virkning i livet.
