Årets høydepunkt:
Haugtussa – Nationaltheatret
Dramatiseringen av Arne Garborgs diktsyklus blir til suggererende scenekunst i Eline Arbos regi. Med sømløse entreer og sortier, orkestrerer hun en forestilling som flyter og lever foran øynene våre.
Historien om den synske gjeterjenta, viser hvor komplekst det er å være menneske, og hvor mye i tilværelsen som ligger utenfor vår forstand. Haugtussa ser huldrer og troll, men også menneskene slik de er på innsiden – og oppleves raskt som en trussel i bygda. Teaterstykket setter ikke et strengt skille mellom det rasjonelle og irrasjonelle, og oppfordrer oss til å ta inn mer enn det fornuften kan fortelle.
I anmeldelsen dristet jeg meg til å skrive at forestillingens ulike bestanddeler går opp i en høyere enhet, for sånn føltes det; Musikk, scenografi, kostymer og skuespill – alt klaffer og blir til en mektig teateropplevelse. Forestillingen byr også på et stilisert samleie som klarer kunststykket å ikke bli kleint, men snarere poetisk (!)
Einkvan – Det Norske Teatret
Det første Jon Fosse skrev etter at han fikk Nobelprisen, har blitt til et konseptuelt spennende stykke teater som går til kjernen av hva han vil undersøke: Er nærhet mulig, eller vil man alltid føle seg alene, selv når man er sammen?
Et heldekkende plastforheng skiller publikum fra det som foregår på scenen. Vi kan bare så vidt skimte skuespillerne på den andre siden. «Einkvan» handler om hvorfor vi ikke klarer å se selv de nærmeste. Med et skuespillerensemble som viser lydhørhet for poesien i teksten, dirrer det mellom linjene i kjent Fosse-stil. En spennende tvetydighet mellom det som blir sagt og ikke blir sagt, gjør det opp til publikum å fylle inn resten.
Regissør Kjersti Horn bygger opp under dette på elegant vis. Slapper han av i badekaret– eller er han tynget av noe og i ferd med å gå under? Er det vann som renner nedover kinnet eller en tåre vi ser? Uvissheten skaper ladede pauser og pirrende scenebilder, som gjør at publikum blir sittende på alerten fra start til slutt.
Hvem er redd for Virginia Wolf? – Nationaltheatret
Alle som har vært i et parforhold kan kjenne seg igjen i dette stykket – om enn av et langt mildere slag. Å se Edward Albees karakterer ta det helt ut i svingene, i teaterhistoriens mest berømte nachspiel, blir som en katarsis opplevelse. Det er mørkt, men morsomt – og en sann fornøyelse å være med på når det svinger så godt. Laila Goody og Trond Espen Seim får maksimalt ut av den fuktige teksten.
At vi ler står ikke i veien for det rystende i å se hvor grusomme vi kan være mot dem vi elsker mest. Midt i munnhuggeriet og fornedringen av hverandre, aner vi små drypp av kjærlighet, av noe som holder dem oppe, en slags tafatt omsorg – som treffer.
Nationaltheatret bi-scene, Kanonhallen, har høstet mye kritikk for å være er et vrient lokale å spille i. Her løser regissør Hanne Tømta et scenisk krevende regnestykke, og gjør det til en fest av en forestilling.
Årets skuffelser:
Bonnie & Clyde - Riksteatret
Spektakulære brekk og en fascinerende lang katt & mus-lek med politiet til tross – det er selve kjærlighetshistorien som har gjort Bonnie og Clyde til sagnomsuste ikoner. Dette burde være materiale nok for både spenning og følelsesladde øyeblikk på scenen, men på Riksteatret ser vi aldri beveggrunnene eller kjenner nok på følelsene som er i spill. Dramaet og interaksjonen mellom karakterene er snevret inn til tablåer.
Tanken om å gjøre historien til musikkteater er ingen dum idé, men når sangene minner mest om en karaoke-katalog, oppleves det som en billig løsning. Man går slukøret hjem med en følelse av å ha blitt frarøvet selve dramaet i denne ikoniske kjærlighetshistorien.
Prosessen – Nationaltheatret
Noe av trøbbelet med å sette opp «Prosessen», er at den er så absurd og vanskelig å begripe. Her er en marerittaktig følelse av at krefter utenfor, styrer det som skjer. Som leser suges man inn i språket, men som teater blir dette for tamt. Jeg savner et tydeligere grep i adapsjonen til scenen, der man kunne gravd dypere i teaterets verktøykasse.
En mer kreativ bruk av scenografi, lys- og lyddesign kunne bygget opp om den ugne atmosfæren, og gitt en tydeligere følelse av hvor treffende Kafkas tekst er i dag. Vi lever i en verden med gryende diktatoriske trekk, der det å bli arrestert uten å ha gjort noe galt, snart ikke er noe man leer på øyelokka over. Fordi det kunstneriske teamet har gjort litt for kort prosess med å sette opp «Prosessen», kjennes ikke forestillingen «skremmende aktuell».
Elefantmannen – Centralteatret
Basert på den sanne historien om Joseph Merrick, som led av en sjelden sykdom og ble vist frem i «freakshows» i 1800-tallets England. Regissør Sargun Oshana har byttet ut det vanskapte utseendet med en svart mann. Rasisme er et viktig tema, men her blir det behandlet på en for konstruert og stilisert måte til at det resonnerer. Publikum observerer mer enn å bli dratt inn i skjebner.
Virkelighetens Merrick døde av vekten av sitt eget hode, da det falt bakover og han knakk nakken i søvne, 27 år gammel. Historien om livet er likevel langt mer hjerteskjærende enn hans død. Det rommer muligheter til å reflektere over sin medmenneskelighet, konfrontere egne fordommer og si noe om hvordan man kan frigjøre seg fra andres blikk.
Når forestillingen ikke treffer, handler det ikke om at Elefantmannen er svart, men at vi aldri kommer under huden på hverken han eller (med)menneskene rundt.
Dette er årets teatertendenser:
· Grenseskillet mellom teater og dans blir mindre tydelig. Stadig flere danseforestillinger tar i bruk elementer av teater – og vice versa. I teateret ser vi mer bruk av samtidsdans, som en del av det fysiske uttrykket.
· Bruk av avansert teknologi er i ferd med å befeste seg i teateret. Kjersti Horn er eksempel på en regissør som har gjort det til sin signatur. Årets Minecraft- forestilling, Det mørke fortet på Riksteatret, tar det ett sted videre. Her ser vi spor til at teknologi også kan brukes i interaksjon med publikum.
· Løfter man blikket over landegrensene er «devised teater» en trend. Dette involverer kreativ medvirkning fra alle i produksjonen, der man sammen lager en forestilling fra scratch. Trolig vil vi se mer av dette også her til lands.
· Å se til utlandet kan imidlertid by på problemer. Den kritikerroste kunstnerduoen Johannes Holmen Dahl og Nia Damerell, har rett og slett sett litt for mye til Tyskland. Oppsetningen deres av Moby Dick, viste seg å være så lik en tysk forestilling fra 2013, at Det Norske Teatret endte med å dele inntektene med tyske Thalia Theater. Årets mest omtalte teater-sak, strekker seg ikke bare over landegrensene, men reiser interessante spørsmål om plagiat vs. inspirasjon.
