Over 500 sider med meningsløs misere

Suttree er ingen utelukkende dårlig roman. Den glimter til med fornøyelige observasjoner av det menneskelige, formidlet gjennom glitrende setninger. Samtidig slet jeg noe voldsomt med å engasjere meg i en romanforteller som bruker såpass mange ord på å uttrykke det som i all hovedsak fremstår som meningsløs misere. Cormac McCarthy skal ha brukt tjue år på å skrive disse 505 tettpakkede sidene om den selvvalgt fattige fiskeren Cornelius Suttree. Den foregår på 50-tallet og ble utgitt i 1979 som Cormac McCarthys fjerde.

Romanen er kjent som et stort komisk verk. Angivelig er den til dels selvbiografisk. I så fall er den svært overdreven, noe som jo kan være gøy, men kun sjelden traff humoren meg. Til det er den komiske miseren skildret i et altfor stivt og jålete språk som virker fjernt fra Suttrees eget blikk på verden: «en dampende alluvialslette oversådd med avfall».

Han bor i en husbåt på Tennessee-elven i Knoxville og bruker mesteparten av tiden sin på å streife omkring eller å drikke seg full med tvilsomme typer som J-Bone, Hoghead, Boneyard og Bearhunter. Jeg slet med å skille disse skikkelsene fra hverandre, men så trivdes jeg heller ikke i deres «glisende» selskap. Ja, faktisk «gliser» de opptil flere ganger per side. Jeg vet ikke om et tilsvarende ord blir brukt i originalen, eller om det er en svakhet med ordvariasjonen i Knut Ofstads oversettelse.