Ned en bred trapp, midtstilt på en hvit vegg under et glasstak som slipper inn dagslyset, henger det mest kjente portrettet av den tyske filosofen Friederich Nietzsche, malt av Edvard Munch. Rommet heter Munchsalen, og befinner seg i Thielska Galleriet, på den ytterste odden i Djurgården utenfor Stockholm.
---
Sakprosa
Ivo de Figueiro
Stormen, bind 2: En biografi om Edvard Munch
444 sider, Aschehoug 2024
---
Rommet og huset, som ble til ved starten av 1900-tallet, er et produkt av Ernest Thiel, en svensk finansmann. De er også vitner fra en overgangsperiode i Edvard Munchs liv: En periode der Munch ennå levde sitt liv på kontinentet i frustrasjon over nordmennenes likegyldighet, en tid der han i økende grad ble avhengig av mesener (rike velgjørere) og der han oppdaget vitalismen og livsfilosofien. Det var også en tid da alkoholen dominerte Munchs liv.
Usedvanlig biograf
Andre bind av Ivo de Figueiredo begynner der første bind slapp, og strekker seg fra 1902 til Munchs død i 1944. Selv om mange av hans maleriske gjennombrudd allerede tilhørte fortiden, var det i andre del av livet at den internasjonale og nasjonale interessen for kunsten hans virkelig ble stor. Munch ble en velbemidlet dog økonomisk skjødesløs maler med stor produktiv kapasitet.
Det er skal godt gjøres å følge opp første bind av Stormen. Ivo de Figueiredo er stilistisk sett en usedvanlig biograf, noe han blant annet viste i sitt tobindsverk om Henrik Ibsen. Stormen er ikke et unntak, og de Figueiredo utøver språklige balansekunst mellom det konservative og moderne, og håndterer et åndelig følsomt vokabular.
Hvordan skrive om Munch
Første bind fikk positive, om ikke utvetydige kritikker. Boken levendegjorde Munchs oppvekst og sjelsliv i krysningen mellom samtidens kulturelle bevegelser og familiens personlige og åndelige arv. Noen mistenkte de Figueiredo for spekulativ psykologisering, men jeg oppfattet det som en legitim utforskning av meningsdimensjonene i tiden Munch vokste opp i, ikke som unødige spekulasjoner over hans indre liv. For eksempel behandlet han pietismen og familiens religiøsitets betydning med følsomhet.
Dessuten ga de Figueiredos beskrivelse av Munchs vorden som kunstner i Kristiania i sammenstøtet mellom borgerlighet og bohemer, en «tykk» beskrivelse av mennesket og kunstneren Munch. Få menneskeliv følger dramatikkens sjangerkrav, men det hjelper å ha et bestemt sted og et avgrenset rollegalleri.
Ikke lenger i Kristiania
Andre bind kan nødvendigvis ikke begynne på begynnelsen, og må dessuten forutsette en hel del. De Figueiredos valg er å begynne in medias res, som om vi akkurat har bladd om siste blad i første bind. Fordelen er at de to utgjør en udelt helhet, men ulempen er at boken rett og slett krever ganske mye tålmodighet av leseren, og ikke minst av leserens hukommelse. Resultatet er at boken ikke flyter med samme energi som første bind. Muligens hadde ett skritt tilbake gjort det lettere å ta to skritt frem.
de Figueiredo mener å se en god dose iscenesettelse i Munchs nervøsitet og alkoholbruk
En annen utfordring er at Munch i midten av sitt liv befant seg de fleste andre steder enn i Kristiania. Fra nå av er det Munch, ikke hans hjemsted, som må bære kontinuiteten i fortellingen. Det store vendepunktet i biografien handler derfor om en reise, fysisk, men også overført forstått, som en død og oppstandelse: Munch, som forsto seg selv som forfulgt og foraktet i hjemlandet, svermet rundt på kontinentet, plaget av alkoholen og nervene. Bunnpunktet i 1908, da han endelig blir innlagt på en klinikk i København, ble også starten på en gjenfødsel der Munch får kontroll over drikkingen og vender blikket hjemover mot et Norge som endelig ønsker sin profet velkommen hjem.
Kunstneren som geni
De Figueiredo mener å se en god dose iscenesettelse i Munchs nervøsitet og alkoholbruk. Det er umulig å tenke at Munch ikke visste at også hans private liv hadde et publikum. Det betyr likevel ikke at hans problemer var oppspinn, påpeker de Figueiredo. En slik lesning kan muligens virke balansert, men egentlig er den tvetydig: Er dette en mistenksomhetens hermeneutikk der de Fugeiredo avkler Munchs spill på egne sjelelidelser?
Eller sier han bare at Munch gjør lidelsene sine produktive for kunsten, der nervøsiteten blir en del av hans livsuttrykk?
I så fall, bekrefter han jo det romantiske bildet av kunstneren Munch som et autentisk geni.
Strevde med å selge egen kunst
Boken gir oss en fornemmelse av Munchs interesse for vitalismen, livsmetafysikk, og hans vendinger til sosiale tema. Her skulle jeg likevel ønske at de Figueiredo i større grad gjorde vitalismen idéhistorisk forståelsesfull. Men tross alt trekker de Figueiredo frem viktige meningsdimensjoner hos kunstneren Munch, også utenfor lerretet. Munchs forhold til norsk nasjonalisme, og til politikk generelt, blir også begripelige gjennom bokens beskrivelse av Munchs hengivenhet til kunsten alene, og da særlig sin egen kunst.
Tross interessen for Munchs psykologi, skuespill og åndelighet, er det likevel påtagelig at det virkelige refrenget i boken er Munchs strev med å selge og stille ut egen kunst.
Den virkelige store saken her er hans strev med å få lov til å male bildene i Universitetetsaulaen. Kildene gir oss åpenbart tilgang til den nervøse og sosialt vanskelige personen Munch, og til hans skiftende teknikker og kunstneriske idealer. Men mest av alt, kan det virke som om de gir oss tilgang til Munchs mange transaksjoner. Og likevel klarer ikke de Figueiredo å tegne et like overbevisende portrett av den indre sammenhengen mellom kunstneren og selgeren Munch som han for eksempel gjorde i sitt portrett av Ibsen.
Heller ett bind enn to
Andre bind er på mange måter en fortelling om hvordan Munch ble den etablerte størrelsen vi nå kjenner – en monumental kunstner av internasjonalt format, og dermed en kunstner i økende grad utsatt for kunsthandlernes ønsker, for nasjonale og internasjonale interesser, og dessuten skattemyndighetenes grådige blikk. Til tross for hans identitet som avantgardist, var det en overgang som Munch til sist bejaet.
De Figueriedo trekker frem Ragnvald Værings fotografi av Munch i anledning hans 75-årsdag, der Munch fremstår mer som en kunstsamler enn som en kunstner: «Kunstneren har gitt avkall på bohemlivet, profeten har kastet kamelhårskappen og transformert seg selv til verdslig nobilitet.»
Sannsynligvis hadde de to bindene som utgjør Stormen gjort seg best uten harde permer mellom seg. Til sammen har det blitt et lesverdig, om ikke udiskutabelt portrett av Munch. Tross kritiske blikk, er ikke Stormen et uttrykk for radikal revisjonisme: først og fremst er det en fortelling som viser hvordan Munch ble den vi kjenner han som.
