Humor eldes fort og finner bare unntaksvis et nedslagsfelt utenfor egen kultur. Folk på ulike kontinenter, i ulike land, i ulike deler av kommunen ler gjerne av helt ulikartede vitser, og det er vrient å se for seg at en komedie fra 1974 kunne fått allmenn kinodistribusjon i dag.
Men skrekk og grøss og gru er mer… universelt, og har dessuten fått noe høyere status i senere tid.
---
FILM
Motorsagmassakren
Skrekkfilm
Regi: Tobe Hooper
Med: Gunnar Hansen, Marilyn Burns, Edwin Neal, Allen Danziger
USA 1974
1 time og 23 minutter
Aldersgrense: 15 år
---
Det ligger altså en viss selvfølge at den beryktede og etter hvert beærede Motorsagmassakren (The Texas Chainsaw Massacre) nå nyoppsettes på verdens kinoer, 50 år etter premieren. Og kanskje også en viss oppreisning?
Totalforbudt og briljant
For var det slik at filmen ble misforstått og urettferdig behandlet da den ble spydspissen i debatten om videovold på 1980-tallet?
Filmen var totalforbudt i Norge frem til 2001 og tittelen gjorde det lett å ta moralsk avstand. Sammenstillingen av «motorsag» og «massakre» ga inntrykk av en alt annet enn høyverdig film. Det var heller ikke vanskelig å finne grufulle klipp til innslag på fjernsynet – gjerne med en blond, skrikende kvinne som forsøker å løpe fra en motorsagsvingende galning med ansiktet bak en maske laget av menneskehud.
Men siden den gang har filmens status delvis endret karakter: I dag regnes lavbudsjettsproduksjonen, i Norge fremdeles mest kjent som Motorsagmassakren, som en av tidenes mest innflytelsesrike skrekkfilmer. Britiske The Guardian karakteriserte nylig 50-årsjubilanten som et briljant mesterverk.
Tarantinos favoritt
Motorsagmassakren er gudmoren til moderne slasher. Den brøytet – eller snarere sagde – opp veien for filmserier som Halloween og Blair Witch, og var en viktig inspirasjonskilde for den senere adelsmannen Ridley Scott, som har oppgitt den som en sentral inspirasjonskilde. Quentin Tarantino holder den for å være en av filmhistoriens få «perfekte» filmer og plasserer den i selskap med Woody Allens Annie Hall og Steven Spielberg-gjennombruddet Haisommer.
Og der sistnevnte ga publikum angst for amerikanske badestrender, skapte Motorsagmassakren – godt hjulpet av Piknik med døden - skepsis mot bygdefolk.
Enkle virkemidler
Det er i grunnen ikke så merkelig: Filmen innledes med opplysninger om at det vi skal få se er virkelige hendelser, etterfulgt av radionyheter om en gravskjending vi ser de grusomme konsekvensene av. Deretter følger vi en - i skrekkfilmsammenheng nokså streit - ungdomsgjeng som er på vei til en gård full av barndomsminner.
Vel fremme blir de, én etter én, angrepet av nevnte motorsag-galning og hans forrykte familie, alt i et skittengotisk sørstatsmiljø fullt av fluer, beinrester og døde dyr.
Å se en så omdiskutert film i «bakspeilet» maner til nyttig refleksjon om hva man får moralsk panikk av
Regissør Tobe Hooper (30 år gammel under innspillingen) får maksimal ekkelhet ut av enkle virkemidler som tenner, fjær og skjeletter, mye takket være den snikende, spionerende kameraføringen og det naturalistiske skuespillet.
Skrekk for ørene
Men den kanskje største årsaken til filmens posisjon blir først åpenbart med denne høstens kinolansering: Det er rimelig å anta at en stor del av publikummet tidligere bare har opplevd disse tildragelsene på en VHS-kassett av ymse kvalitet, fra en spiller koblet inn i antenneuttaket på et fjernsynsapparat med beskjeden skjermstørrelse og oppløsning. Og enda viktigere: Med diskutabel lyd.
I kinolanseringen kommer Hoopers forseggjorte audio-design til sin fulle rett: Udefinerbare gufne dissonanser akkompagner skrekken på en måte som kaller på gysninger. I motsetning til kinoaktuelle The Substance, skånes man ikke for uhyggen ved å knipe igjen øynene.
Ned til beinet
Til tross for hva tittelen, statusen og debattene antyder, inneholder The Texas Chainsaw Massacre oppsiktsvekkende lite blod og gørr – den prioriterer hele tiden sin skrekkelige atmosfære. Resultatet er nesten like effektivt i dag som i 1974, og betydelig mer altoppslukende enn i teknisk begrensede videokvelder på 1980-tallet.
Historien er langt fra sofistikert, samtidig som innholdet skaper rom for tolkninger: Når gjentatte samtaler om metoder i slakteindustrien etterfølges av kjøttkroker og maskinelle parteringer, oppfordrer filmen til vegetarisme. Den blodige satiren over den amerikanske kjernefamilien, skapt under det tidlige 1970-tallets posttraumatiske Vietnam-stress, kaller på mer enn bare forskrekket latter.
Å se en så omdiskutert film i «bakspeilet» maner til nyttig refleksjon om hva man får moralsk panikk av. Motorsagmassakren har ikke mistet sin universelle, uhyggelige kraft, men i dag er det lettere å se den som rå, i flere henseende «ned til beinet» - filmkunst og ikke «bare» som en forrående provokasjon.
