Wessel er døende, og bekymrer seg for sitt ufødte barn. Han stoler ikke på tidsåndens evne til å forme sønnen til en sterk machomann. Uten en far, vil sønnen miste manndommen under de feminine verdiers dominans. Hvordan skal patriarkatet leve videre uten patriarken?
---
Roman
Jonas Hansen Meyer
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998
171 sider, Tiden forlag 2024
---
Så Wessel serverer sønnen livsvisdom gjennom et brev. Brevet som utgjør debutromanen til Jonas Hansen Meyer, er en ekte ungdomsskolefortelling, og beskriver dramatikken som utspilte seg i ukene frem mot Midstuens skoles juleball i 1998. I brevet advarer Wessel om de mange farene som venter på en i gangene på ungdomsskolen, og driftene som drar oss til å handle mot all fornuft og moral.
Brutte løfter og vitser om babymord
Som hovedkarakteren i den klassiske skolefortellingen, sliter også Wessel med det vanskelige dilemmaet: Skal han dolke den nerdete bestekompisen i ryggen og forfølge sitt ønske om innpass i populære kretser eller skal han akseptere sin skjebne som nerd? Det ultimate symbolet på aksept og popularitet som Wessel higer etter, er en invitasjon til nachspielet til Lippmann etter juleballet. Veien dit er brolagt med brutte løfter og vitser om babymord.
Wessels dilemma er et klisjefullt konsept som krever en unik vridning for å skape den nødvendige driven i fortellingen. Det originale og interessante boken kan by på, et ærlig innblikk i et selvsentrert og misogynistisk ungdomssinn, gjør ikke opp for mangelen på spenning og dybde.
Banal humor
Med humor beskriver Meyer en ung, usikker gutt med stor troverdighet. Forfatteren tar virkelig på alvor hvor eksistensielt utenforskap kjennes for unge mennesker som ikke kjenner en annen verden enn skolehverdagen.
Humoren er banal, men fungerer godt for å få frem forfatterens poeng. Som når Wessel må se for seg at skolen okkuperes av autoritære krefter som ved loddtrekning deler ungdommene inn i par med den hensikt å formere seg, for at han kan rettferdiggjøre fantasiene han har om en upopulær jente. Wessels lammende frykt for å bli sett på som et avvik, er ekstrem, men troverdig.
Uten filter viser romanen frem hvor kaotisk et ungt guttesinn kan være
Forfatteren setter på spissen en kultur hvor unge mennesker gjør hva som helst for å passe inn, men overlater til leseren å gjøre seg opp en mening om hva som er rett og galt. Til tross for et par innfall av moralske refleksjoner, er det Wessels primale drivkraft som får tale. Jeg får både sympati for den unge Wessel, og kjenner en avsky mot den voksne Wessels syn på annerledeshet.
At han bruker sine siste krefter på dødsleiet til å lære sønnen sin å kjempe seg oppover i systemet, heller enn å gi ham verktøyene for å skape en mer inkluderende verden, får det til å koke i meg.
Søker rollemodeller
Å skrive romanen som et brev fra far til sønn, er et finurlig grep for å vise hvor lett den voksne Wessel trer inn i den pubertale logikken, og hvor sterkt verdisynet han hadde da han var tenåring fortsatt sitter i ham.
Slik kan man ikke avfeie beskrivelsene av jentenes kropper og seksualitet, og forholdet mellom kjønnene, som ungdommelig naivitet. I stedet tar man det på alvor som en voksen manns ord. Det gjør det desto mer urovekkende.
Men jeg savner en tydeligere forklaring på hvorfor Wessel er den han er. Det hadde styrket romanen å gå dypere inn i den materien. Selv om det kommer noen hint, som for eksempel at Wessels egen far er en fraværende figur, er det ikke mye annet å lene seg på i søken etter å forstå hvordan menn som Wessel dannes.
Når jeg ikke kan unngå å lese boken inn i den kjønnspolitiske debatten som har rast det siste året, sitter jeg igjen utilfredsstilt.
Hvordan forene kjønnene
For i en tid hvor kjønnene drifter fra hverandre, hvor unge jenter og gutter møter helt ulike rollemodeller på Tiktok og sliter med å forstå hverandres virkelighet, føles det essensielt å finne felles forståelse og forbilder som kan vise vei.
Det er derfor noe sympatisk i den voksne Wessels forsøk på å ruste sønnen for verdens brutaliteter. Uten filter viser romanen frem hvor kaotisk et ungt guttesinn kan være, men også hvilke konsekvenser utenforskap og usikkerhet kan ha. Heller enn å avfeie det, bør vi oftere, som den voksne Wessel, ta det på alvor og gjøre et forsøk på å forstå ungdommens logikk.
Likevel, det er trist at han ikke forstår hvordan han selv reproduserer holdninger som opprettholder de strukturene som gjør verden vanskeligere for usikre menn som han selv. Jeg har aldri vært en tenåringsgutt, og er kanskje til tider litt vel hard mot menn som Wessel. Samtidig frykter jeg for at en verden hvor hans logikk får regjere, vil være en utrygg verden både for unge jenter og gutter.
Var det så ille da?
Historien er underholdende, men forfatteren virker til tider mer opptatt av å få frem hovedkarakterens kjønnsideologiske ideologi, enn å drive historien eller forme språket på best mulig måte. Til tider er forfatteren litt for eksplisitt i sine intensjoner, som når han skriver ordrett ut at han ønsker leserens fokus på et bestemt sted eller på en bestemt karakter.
Jeg følte meg også frarøvet et virkelig cresendo. Høydepunktet som fortellingen bygger opp mot, der løgner avsløres og vennskap virkelig står på spill, hastes forbi. Forfatteren våger ikke, eller har ikke tatt seg tid til å bli i ubehaget.
Om konsekvensene av å feile i det sosiale spillet ikke er så eksistensielle som leseren fikk inntrykk av, hva var motivasjonen til hovedkarakteren da?
