Gravide kvinner på rekke og rad, bakover og bakover.
Slik ser den britiske forfatteren Clair Wills for seg rekken av sine formødre. Som en rett og ren linje. Men dette ryddige bildet av de som skapte hennes slekstkjede vet Wills egentlig er en illusjon. For det er noe i hennes irske familie som absolutt ikke er rett og rent.
---
Sakprosa
Clair Wills
Min mormors hemmeligheter. Eller: Forsvunne personer
Oversatt av Sigrid Grande
225 sider, Forlaget Press Memoar 2024
---
Det er noen hun ikke får øye på i den rette linjen.
Treenigheten
Da jeg for en tid tilbake så den knallsterke dokumentaren Nothing Compares, av Kathryn Ferguson, om det turbulente livet til den irske artisten og aktivisten Sinéad O’Connor (f.1966- d.2023), ble jeg slått av hvor ekstremt sårbar hun var i sin uredde trang til å snakke makten midt imot. Hun var en av disse sjeldne som ropte, der andre tidde og snudde seg vekk. Hun var en av disse som ble straffet hardt.
Da Sinéad var 14 år gammel ble hun sendt til en «rehabiliteringssenter» for jenter med adferdsvansker, drevet av katolske nonner. Erfaringene med nonnenes ondskapsfulle reprimander, hvor hun blant annet ble innesteng på et hospice med døende mennesker. Og møtet hennes med de unge, ugifte jentene som hadde blitt fratatt sine babyer, formet Sinéads systemkritiske blikk. Hun så alltid de menneskene som ble fordrevet og systematisk gjort usynlige av treenigheten; familien, kirken og staten.
Tomrommets kraft
I den formidable memoaren Mormors hemmeligheter Eller: Forsvunne personer leter den britiske historikeren (med spesiale i irsk og britisk historie), forfatteren og kritikeren Claire Wills bakover i sin irske families historie. For å kunne forstå hvordan en familie, og et helt samfunn, systematisk i flere generasjoner kunne fordrive og tilintetgjøre unge, ugifte kvinner og deres små barn.
Wills skriver fra det stumme perspektivet, som var normen i det irske samfunnet. Hvor det å snakke høyt om det hemmelige kjennes som å svikte sine nærmeste. Men for Wills, slik det var for Sinéad O’Connor, er det ikke mulig å snu seg vekk, når hun først har fått øye på de menneskene som ble tilintetgjort av familien og samfunnet, fordi de var «feil».
Et institusjonalisert samfunn
Innen 50-tallet var, ifølge Wills, den irske republikken en av de mest umyndiggjorte og institusjonaliserte i verden.
Antall kvinner som var på såkalte «mødrehjem», hvor gravide, ugifte kvinner i stillhet fødte sine «uekte» barn, (som de automatisk ble fratatt retten til siden de ikke var gift), var det høyeste i hele Europa.
Irland hadde den høyeste prosenten av innlagte på psykiatriske sykehus.
Og på 60-tallet gikk én av ti unge inn i en religiøs tjeneste som prest, munk eller nonne.
Samtidig levde en stor andel av alle barn i Irland på skolehjem, i kostskoler, forberedningsanstalter eller i omplasseringer.
Djevelpakt
Slik Wills ser det inngår staten og kirken i Irland en djevelpakt mellom 1890-tallet og 1920-tallet. Mellom den store hungerskatastrofen hvor 2 millioner irer fra den laverestående klassen døde eller utvandret, og den irske uavhengigheten.
Familiens private problemer, som graviditeter utenfor ekteskapet, psykisk sykdom og «uregjerlige» barn, ble et offentlig anliggende
«Pakten», som er med på å modernisere Irland, bestod av et enormt nettverk av offentlige institusjoner, drevet av den katolske kirken, betalt over skatteseddelen, skapt for å renske vekk det som ble ansett som feil og umoralsk. Det som tidligere var familiens private problemer, som graviditeter utenfor ekteskapet, psykisk sykdom og «uregjerlige» barn, ble et offentlig anliggende.
Slik ble et helt folk systematisk holdt i et jerngrep av sosial kontroll, skyld og skam.
Familiens sammenbrudd
Hvordan var det mulig at Irland, som har en sterk identitet som et samfunn tuftet på familien, lot kirken og staten ta over familiens personlige ansvar og omsorg, for slik å bli umyndiggjort?
Dette blir for Wills et av dei store spørsmålene. Og for å finne svaret begynner hun å avdekke sin egen families hemmeligheter. Med mormorens brutale avvisning av sin sønns unge, gravide kjæreste som sendes av svigermoren og familien til et mødrehjem for å føde og miste sin «uekte» datter Mary.
Memoarens elastisitet
Mormors hemmeligheter Eller: Forsvunne personer er en bok fundamentert i søken, undring og fortvilelse. For Wills blir det tydelig etter leting i arkiver, kirkebøker, og samtaler med noen av nonnene på mødrehjemmet, at det er ikke bare her hun kan finne sannheten. Det sanne er like mye til stede i hvordan tomrommet og hemmelighetene formet hele hennes familie. Hvordan det usagte skapte en kunnskap som alle navigerte rundt. Og hvordan en som menneske svarer på denne kunnskapen.
Dette er en forunderlig kompakt og kort bok som samtidig utvider og vokser seg større under lesingen
Memoarformen er en elastisk sakprosaform som gang på gang viser sin evne til å være nyskapende og fri fra sakprosaens konvensjoner. Den gir Wills friheten til å komme med sin egen tvil om hva som er rett, hun tolker indiser på forskjellige måter og holder åpent hva som er riktig – rett og slett fordi hun er ærlig om alt hun ikke vet. Hun bruker sorgen over mormorens handlinger som en drivkraft, trekker inn sin egen sorg over sitt døde spedbarn, og tolker morens eventyrfortellinger som underbevisste nøkler til familiens hemmeligheter.
Vokser seg større
Mormors hemmeligheter Eller: Forsvunne personer er en forunderlig kompakt og kort bok som samtidig utvider og vokser seg større under lesingen. Med sin personlige, sinte, fortvilede, kunnskapsrike, analytisk og kloke form gir boka ekko til Irlands store poet og aktivist Sinéad O’Connor – som jeg i mitt stille sinn føyer inn i den rotete rekken av Clair Wills sine formødre.
Ja, dette er virkelig en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år.
