Vi anmelder vanligvis ikke akademiske fagbøker. Men denne boken er så nyttig akkurat i dagens situasjon at jeg mener det er grunn til å gjøre oppmerksom på at den finnes. Det er ingen mangel på bøker om israelere og palestinere og konflikten mellom dem. Men de aller fleste norske bøker er skrevet for å argumentere for den ene parten, eller de handler bare om delaspekter ved saken.
---
Sakprosa
Jens Johan Hyvik og Inger Marie Okkenhaug
Historien om Palestina og Israel i moderne tid
303 sider, Novus forlag 2024
---
Jeg har selv skrevet en bok som prøver å skape forståelse for begge sider, en bok jeg nettopp har revidert og oppdatert. Den er skrevet med følelsesmessig engasjement og innlevelse. Men nettopp derfor ser jeg også behovet for en nøktern bok uten følelser, og som dessuten går i dybden slik en akademisk bok skal. Og selv om det er en tung fagbok, er den ikke tung å lese.
Lar leseren trekke konklusjonen
Hyvik og Okkenhaug er begge historieprofessorer. De har ikke drevet selvstendig kildearbeid for å skrive denne boken, men bygger på den omfattende faglitteraturen som finnes på engelsk. Ikke minst trekker de veksler på israelske historikere, som de siste tiårene har levert mye ny kunnskap også om palestinernes perspektiv.
Professorene tar i liten grad stilling til kontroversielle spørsmål. De legger fram fakta og de ulike synspunktene og tolkningene som finnes, men overlater til leseren å trekke konklusjonen. Dermed kan nok boken brukes av folk som gjerne vil finne gode argumenter for sitt syn. Men jeg har tro på at den saklige framstillingen kan bidra til at de også oppdager flere nyanser.
Sammenhengende palestinsk historie
Jeg har lest en del av den litteraturen boken bygger på. Likevel lærte jeg mer nytt av å lese den enn jeg hadde ventet. Dessuten er boken god på analytiske overblikk, som jeg også synes er givende.
Det mest verdifulle ved denne boken er at den gir en sammenhengende framstilling av palestinernes historie og framveksten av deres nasjonale bevegelse, fra arabisk nasjonalisme under ottomansk tid til dagens diskusjon om palestinsk stat. I bøker om Midtøstens moderne historie dukker palestinerne oftest opp når de er i åpen konflikt med Israel.
Vel så viktig er det at boken lar palestinerne framstå som selvstendige aktører, ikke bare som uskyldige ofre eller terrorister
Det har gitt grobunn for myter om at palestinerne ikke fantes før de ble konstruert som Israels motstandere i nyere tid, og det er boken en nyttig tilbakevisning av. Men vel så viktig er det at den lar palestinerne framstå som selvstendige aktører, ikke bare som uskyldige ofre eller terrorister. Også motsetningene og konfliktene innen det palestinske samfunnet kommer til syne. Dermed blir palestinerne virkelige mennesker, og ikke bare brikker i andres spill.
Britene la grunnlaget for konflikt
Boken får også godt fram hvor avgjørende det britiske kolonistyret i mellomkrigstiden var for å legge premissene for dagens situasjon. Det er faktisk umulig å forstå hvordan den har blitt til uten å kjenne denne delen av historien. Aller viktigst er selvsagt Balfour-erklæringen fra 1917, der britene forpliktet seg til å gi jødene et nasjonalt hjem i Palestina.
En ting var selve erklæringen, som ble til ut fra britiske interesser under første verdenskrig. Men som forfatterne får godt fram, er det virkelig oppsiktsvekkende interessante at den britiske regjeringen holdt fast ved forpliktelsen til sionistene, selv om de brøt andre løfter de ga under krigen, blant annet til araberne. Og ikke minst at de holdt fast ved den fram til 1937, på tross av advarsler fra deres egne embetsmenn lokalt om hvilke følger det ville få.
Forfatterne mener at hensynet til å beholde kontrollen over Palestina var overordnet for den britiske regjeringen. De mente at det derfor var nødvendig å holde fast ved mandatforpliktelsen til jødene.
Så sionistene som europeere
Det britiske kolonistyret så på sionistene som europeere, og mente derfor de kunne tiltros å styre seg selv og få bygge sine egne institusjoner, skriver forfatterne. Palestinerne ble derimot sett som orientalere, som ikke var modne for selvstyre. Derfor fikk ikke den palestinske befolkningen egne institusjoner som kunne tilsvare de sionistene bygde opp.
Men boken viser også hvordan splittelsen i det palestinske samfunnet, både økonomisk/sosialt og mellom de to store klanene, bidro til at palestinerne ikke nådde fram med nasjonsbygging på samme måte som israelerne. At palestinerne konsekvent motsatte seg jødisk innvandring bidro til at det ikke ble skapt noe fellesskap mellom de to folkegruppene under britisk styre. Men sionistenes politikk om å skape et rent jødisk samfunn var vel så viktig for at det ble slik.
Palestinerne ble knekket
Den palestinske nasjonale bevegelsen ble satt alvorlig tilbake av den harde britiske reaksjonen på opprøret 1937–39. Deretter ble det palestinske samfunnet nesten rasert av krigen 1947 – 49, da staten Israel ble opprettet – det palestinerne kaller Nabka. Palestinerne ble splittet under israelsk, jordansk, egyptisk og syrisk styre – i tillegg til de mange flyktningene i eksil.
Kombinasjonen av detaljert kunnskap og analytiske grep synes jeg gjør boken spesielt nyttig.
Det var derfor først etter at de arabiske statene hadde lidd et forsmedelig nederlag i 1967 og palestinerne ble samlet under israelsk styre at det igjen ble grunnlag for en palestinsk selvstendighetsbevegelse. Dermed ble tanken om en palestinsk stat etter hvert aktuell.
Godt om hvor israelsk politikk skapes
Boken har også gode analyser av utviklingen i det israelske samfunnet og konfliktlinjene der. Israelsk politikk er forholdsvis godt dekket i norsk presse. Men kunnskapen om det samfunnet som politikken skapes i er ofte mangelfull, og også det kan denne boken bøte på.
Kombinasjonen av detaljert kunnskap og analytiske grep synes jeg gjør boken spesielt nyttig. Så for alle som ønsker å sette seg grundig inn i bakgrunnen for det som fyller den offentlige debatten for tiden, er dette en bok verd å ta fatt på.
