Noe av målet med den finske filmen Four little adults (Neljä pientä aikuista) var å skape en edruelig diskusjon rundt polyamori, sa regissør Selma Vilhunen da hun gjestet festivalen Oslo Pix i fjor. Og handlingen var potent nok: En sogneprest og en rikspolitiker er gift og bestemmer seg for å prøve å leve i et åpent forhold. Filmen har hatt en rekke internasjonale visninger, og er satt opp på kino i Frankrike, Sverige og Storbritannia.
Norske Eksplosjoner i hjertet – som får kinopremiere under åpningen av Pride – har tilsvarende tematikk, men er fortalt på en røffere, mer ungdommelig og energisk måte.
---
Film
Eksplosjoner i hjertet
Drama
Regi: Yen
Med: Vic Carmen Sonne, Silvana Imam, Mads Sjøgård Pettersen, Carl Martin Eggesbø, Amy Ndiaye Black, Harald Beharie m.fl.
Norge 2024
1 time og 45 minutter, aldersgrense: 15 år
---
Et lykkeligere liv
Hovedpersonen Billy (Vic Carmen Sonne) forelsker seg relativt momentant i Nilo (Silvana Imam) på en liten, men heftig skildret utendørs-rave. De innleder et forhold som er forpliktende nok til å reise på ferieturer i inn- og utland sammen - og til at det eksploderer inne i Billy når det viser seg at Nilo også er sammen med andre.
For hvordan kan Billys behov for kjærlighet og forståelse kombineres med et flyktig kjærlighetsliv? Ligger svaret å bli utsvevende og eksperimenterende selv?
Dette er noe av det mest vovede i norsk film på denne siden av 2000-tallet
Der Four little adults finner sted i det finske høyborgerskapet, foregår Eksplosjoner i hjertet blant søkende unge voksne i Oslo. Filmens miljø er mangfoldig, ikke minst når det gjelder rollefigurenes bakgrunner: Hovedpersonen er dansk, bor sammen med en rogalending og en bergenser og forelsker seg i en svenske. Samtlige har et liberalt forhold til rus og seksualitet, men er ikke nødvendigvis destruktive. Filmen bruker tid på å vise hovedpersonen mens hun jogger, driver med strekk-øvelser eller mediterer – en trøblete barn- og ungdom får henne til å ønske seg et tryggere og lykkeligere liv.
Nilo er imidlertid «forelsket i livet», som hun selv sier det. Men det skal vise seg at polyamorien kan gi visse psykiske slitasjeskader.
Mennesker under konstruksjon
I en ellers tradisjonelt anlagt norsk filmvirkelighet, er Eksplosjoner i hjertet frisk og annerledes i formspråket. Hovedpersonen ser direkte inn i det bevegelige, nærgående kameraet til fotograf Mattias Pollak mens vi hører tankemonologer om kjærlighet. Det analoge formatet kombineres stedvis med opptak fra mobilkamera og av og til stopper regissør Yen tiden eller benytter seg av slow motion. Det er nærbilder av ansikter og av trær som suser i vinden. Og overskridelser som dop, nettpornografi, menstruasjon og sexscener.
Skildringene er trygt innenfor femtenårsgrensen – og samtidig noe av det mest vovede i norsk film på denne siden av 2000-tallet, ja kanskje i norsk filmhistorie generelt. Men filmskaperens prosjekt er ikke nødvendigvis å pirre, snarere å problematisere – og å vise sårbarheten til rollefigurene.
En selektivt gjengitt hovedstad understreker hovedpersonens dilemmaer og indre uroligheter: Arkitekturen er umiskjennelig Oslo-sk, men man må gjette seg til hvor ensemblet befinner seg, enten det er i drabantbyer, langs Akerselva eller i sentrum. Yen unngår landemerker og referansepunkter. Det er sommer, men mer grått enn fargesprakende. Et konstant nærvær av byggevirksomhet - både på bilde- og lydsiden -hinter om at filmens noenogtyveåringer er mennesker under konstruksjon.
Perspektivene er utpreget feminine – vi inviteres til å se verden slik hovedpersonen ser den.
Moral: Skape forandring
Den to timer lange filmen er mer studie av en følelsesmessig tilstand enn en historie med definert fremdrift - og ligner slik sett mer på livet selv enn på de fleste dramatiseringer. Yen gir det velprøvde «coming of age i løpet av en sommer» - motivet en original og personlig vri: Målet er ikke å debattere polyamori, Eksplosjoner i hjertet er en subjektiv og nokså kompromissløs utlegning av et bråkete indre og ytre liv.
Innvendingene er verken store eller mange: Kunne den innledende forelskelsen vært enda mer intenst skildret, slik at den påfølgende smerten ble vondere og lettere å leve seg inn i? Kunne handlingen – eller skildringen – blitt utlagt på en mer økonomisk måte? Kanskje.
Ankepunktene pareres lykkeligvis av filmen selv, i det som kanskje er en slags moral: Når hovedpersonen og publikum innser at det finnes viktigere ting enn å bli sett eller forstått; at det er bedre å skape forandring selv. Men at det både vil bli smertefullt og vanskelig.
