Å skrive litterært om savn kan være en takknemlig øvelse. Tomrommet som oppstår når noen er borte speiler jo fiksjonens grunnleggende oppgave: Man må vise at en hverdagslig verden, full av helt ordinære gjøremål, kan være mettet av umerkelig mening. Selv en kasserolle kan trylle frem forglemte minner om livets viktigste øyeblikk.
---
Roman
Paul Auster
Baumgartner
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
174 sider, Aschehoug forlag 2024
---
Paul Austers siste roman, Baumgartner, er et eksempel på dette. Boken skriver frem tomrommet i livet til den 71 år gamle enkemannen Sy Buamgartner, som mistet sin elskede kone i en drukningsulykke. I løpet av boken spekulerer den jødiske filosofiprofessoren over «fantomlemsyndromet»: at mennesker kan føle intens smerte lenge etter at de har mistet en arm eller et bein. Baumgartner har nemlig mistet sitt viktigste lem, Anna. Minnene, følelsene og smertene som oppstår i hennes fravær, er romanens drivkraft.
Austers siste, men ikke beste
Baumgartner ble utgitt på engelsk i 2023 og skulle bli Austers siste roman – og slik sett er bokens nostalgiske refleksjon over sorg og tilbakelagte liv passende. Men selv om tematikken er passende, er det langt fra Austers beste utgivelse.
Paul Auster begynte i lyrikken på 70-tallet, men slo virkelig igjennom med memoaret The Invention of Solitude i 1982, som handlet om forholdet til hans far og hans den gang sviktende ekteskap. Noen år senere kom den postmoderne detektivfortellingen i New York-triologien. Siden har han skrevet mange romaner, poesi, memoarer og annen prosa – i nyere tid med også en sterkere politisk brodd. Han var for øvrig gift med den norskættede forfatterstjernen Siri Hustvedt.
En bok med gjengangere
Mange av motivene i Baumgartner er gjengangere i Austers forfatterskap: ensomheten; tvetydigheten mellom sjanse og skjebne i menneskelivet; utforskningen av hypotetiske muligheter; og utviskingen mellom sannhet og virkelighet.
Språket kan være jordnært, men er også snirklete, repetitivt og introspektivt. Som en klassisk postmoderne forfatter, leker Auster med splittede selv, med grenselandet mellom mening og meningsløshet, og byr på en rekke metafiksjonelle referanser: Hans egen person, eller flere varianter av den, trer ofte inn i romanene. I Baumgartner spiller Auster-slekten en rolle – og Sy minner om Paul Auster selv.
Faller ned kjellertrappen
Tidlig i romanen faller Sy Baumgartner ned kjellertrappen i det han skal vise strømmåleren til representanten fra det lokale nettselskapet. «Men si meg, Sy, hvor har du vondt?», spør målermannen, og til tross for at det gjør vondt over alt, forstår vi gradvis at professorens smerte ikke primært er fysisk. Selv ti år etter Annas død er han en «menneskelig stubb, en halvveismann som har mistet den halvdelen av seg selv som gjorde han hel».
Auster skriver vakkert om den hverdagslige sorgen, den som smerter når man i tankeløshet har glemt at ens livspartner faktisk er borte og plutselig blir seg fraværet bevisst. Det er ingenting ekstraordinært ved disse beskrivelsene, men de oppleves såre og virkelige, heller enn sentimentale. Hukommelsen blir selvsagt middelet for å utforske sorgen.
Alle mulige innfall, drømmer og hallusinasjoner kan bryte inn i hverdagen og tvinge oss til å reflektere over livets kronglete veier
Å leve med sorg, ikke minst når sorgen kommer i alderdommen, er nødvendigvis å være prisgitt minnet. Ikke bare fordi det tapte ligger i fortiden, men også fordi den som sørger kan glemme seg selv, eller rett og slett de mest vanlige gjøremål, som å skru av kokeplaten eller dra opp smekken. Minnet blir stadig en kilde til smerte, til flukt, men også til mening.
Litt rotete og uferdig
I likhet med Sy var Anna, hans kone, en litterat. De var ufrivillig barnløse, men delte kjærligheten til hverandre, til tanken og litteraturen. Boken beskriver et dyrebart ekteskap det er vanskelig å ikke forelske seg i – det er, med andre ord, et ekteskap gjenfortalt med hukommelsens nostalgi. Gjennom romanen blar Sy i Annas etterlatte skrifter, som vi får lese utdrag fra. Disse sidesporene fungerer dårligere enn Sys egne ord og tilbakeblikk, og er noe av det som gjør Baumgartner til en litt rotete og uferdig roman.
Det er altså Anna, eller rettere sagt, hennes fravær, som er bokens hjerte. I noen dristige partier blir hun også nærværende og talende – et nærvær som fortsatt finnes så lenge Sy ikke er i stand til å legge henne bak seg. Selv om han gjør noen utilfredsstillende forsøk på å finne ny kjærlighet og skape et nytt liv, er Sy dømt til å leve med Annas etterliv. Bokens siste partier bygger opp til en gjenfunnet glede over hennes liv og verk, og åpner dessuten muligheten for en ny ung kjærlighet som er til forveksling lik hans avdøde kone. Fortellingen ender imidlertid abrupt med en klisjéfull og frustrerende vending.
Bokens sterkeste parti
Det er i stedet stemningene og refleksjonene som oppstår i Annas fravær som er bokens styrke. Det er noe nært og håndgripelig, nesten kjedelig alminnelig med Austers verdener og personene som begir seg i dem – det er som om man kan lukte det falmede gulvtapetet og høre klokken som slår i stuen. Men tilsynelatende normale omstendigheter kan være starten på underlige historier eller skjellsettende møter med glemte minner. Alle mulige innfall, drømmer og hallusinasjoner kan bryte inn i hverdagen og tvinge oss til å reflektere over livets kronglete veier.
Åpningen, som for meg forblir bokens sterkeste parti, er et godt eksempel på dette. Baumgartner er midt i et filosofisk skrivearbeid, da han tilfeldigvis brenner seg på en kjele, og rett etterpå ringer telefonen. Den tankeløse stillheten, tåken som omgir det hverdagslige arbeidet, forstyrres og Baumgartner sendes inn i antagelser og spekulasjoner. Det som om kjelen og telefonen plutselig kan bety noe, som om det er starten på noe viktig, eller på en slutt, for den del.
Mellom skjebne og tilfeldighet
Telefonen som ringer, griper helt tilbake til starten av Austers forfatterskap og New York-triologien. Den trivielle hendelsen setter i gang en fortelling. Men, som Auster skrev i New York-triologien, hvorvidt fortellingen «betyr noko eller ingenting, det er det ikkje opp til historia å ha noko meining om.»
Det er vanskelig å skjelne mellom skjebne og tilfeldighet i Austers romaner. Det blir aldri klart om vi har bevitnet en intetsigende hendelse, eller noe som har en hensikt. Problemet med Baumgartner er imidlertid at den har for mange tråder som fremstår hensiktsløse. Bokens brå slutt lar adskillige tråder henge løst. Men dermed dramatiserer den en annet tematikk fra Austers forfatterskap: At selv når vi har sørget, eller når vi har skrevet ferdig boken, har vi enda ikke skrevet ferdig historien.
