Fyldig, men upresist om kirken i Ukraina

Den ortodokse kirke spiller en sentral rolle på hver side i krigen mellom Russland og Ukraina. Omtrent 70% av befolkningen i begge land regner seg som ortodokse kristne, og religiøse symboler og handlinger tillegges derfor stor betydning.

Sett fra et vestlig perspektiv er det kirkelige bakteppet vanskelig å bli klok på: Hvordan kan Moskvapatriarkatets overhode Kirill velsigne en angrepskrig som så åpenbart bryter med kristen etikk? Hva er forskjellen mellom de rivaliserende ortodokse kirkesamfunnene i Ukraina? Og på hvilken måte kan ulike syn på den uavhengige ukrainske nasjonalkirken føre til global splittelse av den ortodokse kristenheten?

---

Sakprosa

Emil Hilton Saggau

Hellige Ukraine. Den kirkelige, nationale og historiske baggrund for krigen i Ukraine

214 sider, Eksistensen forlag, København 2024

---

For å kunne trenge dypere inn i denne komplekse materien behøves etterrettelig sakprosa skrevet for andre enn spesialiserte forskere. Ett år etter fullskalainvasjonen utkom Helge Simones bok Putins hellige krig, som fokuserer på den russiske siden. I anledning toårsmarkeringen bidrar den danske forskeren Emil Hilton Saggau (f. 1988) til økt innsikt med en innholdsrik bok der nettopp Ukraina står i sentrum. Dette er kjærkomment, ettersom det meste som hittil har blitt publisert i norske medier om konfliktens religiøse aspekter har tatt utgangspunkt i retorikken fra Moskva.

Stort lerret

Saggaus primære forskningsfelt er forbindelsen mellom kirker, nasjonalisme og krig, med en doktorgrad om de ortodokse kirkene i det tidligere Jugoslavia. Dette burde være et godt utgangspunkt for å skrive om kirkesituasjonen i et land under angrep, men i boka Hellige Ukraine spenner forfatteren opp et langt større lerret.

I undertittelen lover Saggau å gjennomgå både den kirkelige, nasjonale og historiske bakgrunnen for krigen, men dette gir et litt skjevt inntrykk av innholdet. Bokas hovedanliggende er nemlig ikke krigen, men den kompliserte kirkesituasjonen i Ukraina siden Sovjetunionens oppløsning. Bare denne tematiske tråden blir behandlet konsekvent både i bredden og på detaljnivå. En tilsvarende fyldig gjennomgang av de to andre temaene ville da også ha sprengt bokas format på litt over 200 sider.

Nasjonal identitet

Når dette er sagt, går boka grundig inn på viktige epoker i Ukrainas historie, særlig de som har hatt avgjørende betydning for landets nasjonalreligiøse identitet. Gjennom fire kapitler følger Saggau utviklingen helt fra det østslaviske Kyivriket (Rus) med kristningen i 988, rikets deling mellom Polen-Litauen og Tsar-Russland samt fremveksten av de frie kosakkstatene og Kyivs blomstringstid på 1600-tallet.

Disse hendelsene ga i sin tur inspirasjon til kampen for nasjonal selvstendighet i årene 1917–20. Med politisk uavhengighet fulgte drømmen om en ukrainsk nasjonalkirke, men denne ble slått hardt på 1930-tallet, da Ukraina led under Stalins tyranni. Kirken overlevde imidlertid i vestlige eksilmiljøer, og gjenoppsto på ukrainsk jord under den tyske okkupasjonen. Omkring 1990 ble den atter vekket til live i hjemlandet under navnet Den ukrainske autokefale ortodokse kirke.

Mange hundre menigheter har byttet tilhørighet siden angrepet

Viktig vendepunkt

Fremstillingen av de mange intrikate historiske hendelsene er ofte snirklete skrevet. Dette går tidvis ut over klarheten og dermed også leselysten. Jeg opplever boka som mest engasjerende når forfatteren tar for seg de siste 35 årenes komplekse kirkesituasjon i Ukraina, og Russlands reaksjoner på denne.

Året 1988 utgjorde et viktig vendepunkt: Sovjetregimet under Gorbatsjov la om sin kirkepolitikk og åpnet for en storslagen feiring av tusenårsjubileet for “dåpen av Rus” i Kyiv.

Forfatteren gjør grundig rede for de tre konkurrerende ortodokse kirkene i Ukraina fra begynnelsen av 90-tallet: Den uavhengige kirken som er nevnt over, Moskvapatriarkatets ukrainske del og en fraksjon som brøt med Moskva i 1992. Den kalte seg Kyiv-patriarkatet og ble ledet av Filaret, som hadde vært overhode for de ortodokse i Ukraina helt siden 1966. Boka kaster også et sideblikk på den gresk-katolske kirken i union med paven. Den har en oppslutning på rundt åtte prosent av innbyggerne, primært vest i landet.

Motsetningene mellom den ukrainske delen av Moskvapatriarkatet på den ene siden, og de to uavhengige ukrainske kirkene på den andre, ble intensivert etter Maidan-oppstanden i 2014 og det påfølgende krigsutbruddet i Donbass-regionen. Saggau får godt frem det intense politiske spillet frem til dannelsen av Ukrainas ortodokse kirke i 2018, og den formelle anerkjennelsen fra patriark Bartholomeos i Istanbul året etter.

Menigheter skifter side

Selv etter at de to uavhengige kirkene ble forenet i Ukrainas ortodokse kirke, forble ca to tredjedeler (12 000) av landets ortodokse menigheter under Moskvapatriarkatets kontroll. Som følge av fullskalainvasjonen stupte andelen ukrainere som åpent identifiserte seg med denne kirken. En spørreundersøkelse fra sommeren 2022 viste en nedgang fra 18 til kun 4 prosent, mens støtten til den selvstendige ukrainske kirken økte fra 42 til 54 prosent. Mange hundre menigheter har byttet tilhørighet siden angrepet, og det ukrainske parlamentet har foreslått en ny lov som vil forby religiøse organisasjoner med bånd til Russland.

På sin side har mange biskoper og prester i Moskvapatriarkatets ukrainske del blitt anklaget for å hjelpe de russiske angriperne. I 2023 hadde antallet slike straffesaker i Ukraina oversteget 60, kan Saggau opplyse.

Forfatteren nyanserer samtidig bildet ved å løfte frem modige prester i denne kirken som har talt Moskva midt i mot, blant dem Cyril Hovorun. Han og flere andre har blitt straffet med avsettelse. Fra den russiske okkupasjonssonen meldes det om forsvinninger og drap på opposisjonelle prester.

Splittelse og spredning

I siste del av boka tar forfatteren for seg dagens alvorlige splittelse i Den ortodokse kirken på verdensbasis. De ulike oppfatningene av kirkesituasjonen i Ukraina, Moskvapatriarkatets allianse med Putin og selve krigen har ført til blokkdannelser. Kirkekonflikten som begynte med Ukraina har spredd seg helt til Afrika.

Det er også gitt plass til en drøfting av hvilke verdier og holdninger som preger befolkningen i Ukraina, og et kapittel om de ukrainske flyktningene i Vesten, med vekt på deres mottakelse i Danmark. Emil Hiltons Saggau avrunder sin innholdsmettede bok gjennom å dele personlige refleksjoner over krigens mulige utfall, og med dette Ukrainas og Europas fremtid.

Hellige Ukraine utgjør et viktig bidrag til forståelsen av krigens kirkelige dimensjon, men dessverre skjemmes teksten av påfallende mange feil og unøyaktigheter

Skjemmes av feil

Hellige Ukraine utgjør et viktig bidrag til forståelsen av krigens kirkelige dimensjon, men dessverre skjemmes teksten av påfallende mange feil og unøyaktigheter. Et ufravikelig krav til sakprosa er nettopp at den må være etterrettelig.

I bokas første avsnitt gjør Saggau et poeng ut av at den russiske fullskalainvasjonen 24. februar 2022 sammenfalt med innledningen av den ortodokse fasten. I virkeligheten begynte den først 7. mars dette året. Verre er det at Saggau skriver om det russiske valget i 2011 og omtaler Medvedev som president i 2013. Det burde være kjent for ham at Putin gjenopptok rollen som president etter valget i 2012.

Mer forunderlig er det at en forsker med den ortodokse kirke som spesialfelt, oppgir antall dens samlede medlemstall til 500 millioner, altså ca. dobbelt så mange som de vanlige anslagene. Saggaus bombastiske påstand om at den russiske kirke anser protestanter for kjettere som “tager fejl i alt”, vitner om grunnleggende mangel på teologisk kunnskap. Tvert i mot er de sentrale dogmene om Treenigheten og Kristus felles for ortodokse og protestanter.

Et par unøyaktigheter må man regne med i en såpass innholdsrik tekst, men her er de så tallrike at tilliten til resten av innholdet blir svekket. Hvordan i himmelens navn har forlaget kunnet la slik slurv få ødelegge fremstillingen av et så sentralt tema for forståelsen av Ukraina-krigen som det kirkelige bakteppet? Anvender de ikke fagkonsulenter med spisskompetanse på det aktuelle feltet til å se over sine manus før trykking? Samtidig er fraværet av et noteapparat som hadde gjort det enkelt å oppsøke kildene, svært uheldig for en sakprosabok som denne.

Caroline Serck-Hanssen er forfatter og ph.d. kunst- og kulturhistoriker med Den ortodokse kirke som spesialfelt