Formidabelt om fortellingens kraft

I den danske versjonen av myten om den fulle ministeren fra København som lot seg lure til å signere en delingsavtale som sikret Norge de rikeste oljeforekomstene, oppbevares whiskeyflasken hans på Nasjonalmuseet i Oslo.

I Theis Ørntoft nye roman Jordisk går det frem at den egentlige skandalen ikke var den berusede ministeren. Derimot at konsernet A.P. Møller fikk monopol på utvinningen av dansk olje: «Danmark er det eneste landet i verden som har forært eneretten over sin egen undergrunn til private selskaper. Det er på sett og vis fullstendig uhørt.»

---

Roman

Theis Ørntof

Jordisk

Oversatt av Kyrre Andreassen

592 sider, Gyldendal 2024

---

Jakten på økonomisk vinning gjennom utnytting av naturressurser står sentralt i Theis Ørntofts historiske familieroman Jordisk. Fra sekstiårenes vekstøkonomi og fram til 2036 retter romanen et kritisk blikk mot forholdet mellom kapital og energi. Mot dette holdes fortellingen frem som et organisk prinsipp, med egen energi, som motkraft. Men viktigere nærer Jordisk tillit til styrken i menneskelige felleskap.

Tre generasjoner

Å synke inn i Theis Ørntofts nyeste roman Jordisk, oversatt til norsk av Kyrre Andreassen, er som å møte folk du umiddelbart vil tilbringe tid med. Personene er tidstypiske med gjenkjennelige problemer, tanker og aktuelle diskusjoner er innpakket i en tradisjonsforankret fortellerstil. Jeg er et lettkjøpt bytte.

Familien presenteres gjennom tre generasjonsledd. Fire voksne søsken, deres far og mor, og familiens stamfar har egne fortellinger. Deres ulike perspektiver og syn på verden bringes sammen i en julefeiring. Den minner om de familiescenene Jonathan Franzen kan prestere i romanene Korrigeringer (2001) og Korsveien (2021).

I likhet med Franzens fortellermåte gjentas noe av et søskens fortelling i en annens, slik at de enkeltstående historiene blir bundet til hverandre. Det er som om de forutsetter hverandre, selv om de ikke henger sammen. Kraften skapes i det felleskapet som er familien, til tross for at den er oppsplittet.

Optimistisk grunntone

Det er en radikal endring i stemningsleie fra Ørntofts romandebut fra 2018 til Jordisk. Solar var en økokritisk undergangsroman. I årets roman føler personene også samhørighet med planeten vi tilhører og at de inngår i et biologisk system. Likevel uttrykker Jordisk tillit til menneskets muligheter og tilpasningsdyktighet.

Romanen preges av sterke mannsfigurer med tilknytningsvansker.

Romanens patriark ser seg selv som del av noe større og han stoler på håndfast materie. Bankmannen Ernst misliker «flytende valuta» og det at det «ikke lenger eksisterer forbindelse mellom luft og jord i verdienes verden». Derimot forstår han koblingen mellom olje og penger og går fra å være bankansatt til å jobbe med å overvåke oljeproduksjon.

Gjennom Ernst og en aksjespekulant av en svigersønn gir Jordisk meg et bilde av den senmoderne kapitalismens utvikling, og dens utenomjordiske nedslagsfelt med gruvedrift på månen. Luftige økonomiske prosjekt og kynisk inntjening fremstilles på en måte som skaper assosiasjoner til den underliggende kapitalismekritikken i Jonas Eikas novellesamling Efter solen (2019) som vant Nordisk Råds Litteraturpris. Den undersøker ulike former for felleskap, som alle egentlig er ganske dystre. Jordisk ser langt lysere og mer håpefullt på felleskap enn Eikas Efter solen.

Skepsis til vekst

Romanen preges av sterke mannsfigurer med tilknytningsvansker. De kan virke dominerende. Heldigvis får de en sterk motvekt i morskikkelsen Alice og hennes verdisett.

Som datter av Ernst dukker hun opp for å begrave sin far og for å avslutte romanen. Alice bruker uttrykket «å bli i vanskelighetene». På dansk heter det: «At blive i besværet». Det er en referanse til filosofen Donna Haraway som forsvinner i den norske oversettelsen. Alice mener å si at vi ikke bør flykte fra de relasjonelle problemene som kan prege familier. Hun tenker også på klimautfordringene. Alice har en aktivistisk holdning overfor kapitalkreftenes inngrep i det danske kulturlandskapet og motvilje til farens oljeprosjekt. Det uttrykker hun gjennom Inger Christens dikt «Olien findes». Diktet uttrykker en skepsis til den veksttanken som er innleiret i kapitalens blinde utnytting av naturressurser. Det ble funnet blant Inger Christensens etterlate papirer som ble utgitt samlet i Verden ønsker at se sig selv i 2018. Diktet skulle sannsynligvis inngått i samlingen Alfabet (1981).

Ved å runde av med å sende leseren i armene på Inger Christensen diktning utvides nedslagsfeltet. Inger Christensens diktning er en feiring av den materielle verden i likhet med romanen Jordisk. Ved å ta fatt i den økokritiske innfallsvinkelen til Inger Christensen gir romanen meg et blikk for hvordan den selv inngår i et flettverk av annen litteratur.

I Ørntofts Digte 2014 heter det at «jeg har fået nok af at fylde min mund med petroleum/og se boreplatformene komme sejlende/se dem skyde deres flammer op i mørket.» Dette økokritiske perspektivet klinger med i Jordisk, selv om undergangsfortellingens dystre grunnstemning er forlatt i denne uimotståelige romanen.