---
Ungdomsroman
Arnfinn Kolerud
Ivar får ansvar
193 sider, Samlaget 2024
---
Arnfinn Kolerud er god med penger. I alle fall når det kommer til litteratur. Hans forrige barnebok, Snillionen, var et fyrverkeri av en dramakomedie fra bygda. Nå følger han opp med nok en roman for mellomtrinnet, også den om penger.
Men pengebegjær er også til besvær. Der Frank og mor i Snillionen plutselig fikk 24 lottomillioner mellom fingrene, må Ivar i Ivar får ansvar slite mer for finansene. Ivar er 12 år, og som tolvåringer flest er han både interessert i penger - og i å bruke dem. Men de som egentlig står for pengeproblemene her, er foreldrene hans.
Omvendte lommepenger
Hør bare: Mor og far har fått det for seg at Ivar bidrar for lite hjemme. Han får rett og slett for mye oppi henda. Så mye at det er nok, mener foreldrene. Så de ber ham skaffe seg sommerjobb. Det gjør Ivar, og sommerjobben er nokså uortodoks. Planen er å frakte ting med sykkel for folk som trenger å få ting i sykkelkorg-passende størrelse fraktet fra A til B. En stund går det bra. Så går det verre. Og ikke nok med det: Ivars foreldre innfører omvendte lommepenger. At nå, som han er tolv år og har egen jobb, er det han som må betale lommepenger til dem.
Fortell dette til en hvilken som helst ti-elleve-tolvåring, og de vil måpe. Sperre øynene opp, ikke tro sine egne ører. Kolerud har funnet et sabla bra plott i Ivar får ansvar. Det er rett og slett uhørt lurt.
Ivars foreldre innfører omvendte lommepenger. Nå som han er tolv år og har egen jobb, er det han som må betale lommepenger til dem.
Knapt format
Formatet i boka er merkbart knappere enn i Snillionen. Kolerud har tilpasset seg formatet til Leser søker bok. De jobber for at alle, uansett leseferdigheter, skal få tilgang på gode leseopplevelser og en bok som passer for dem. For Ivar får ansvar sin del betyr det korte kapitler, korte setninger og mye luft på sidene. Ivar får ansvar oppleves overkommelig.
Men denne gangen gjør formatet historien for knapp. Ivar får ansvar er mettet med drama og absurde episoder etter hvert som Ivars sommerjobb når nye høyder. I tillegg blir bestevennen Maja veldig interessert i en gutt som er på feriebesøk. Ivar er stinn av følelser han ikke klarer å sette ord på. Jeg savner å få komme mer på innsiden av tolvåringen, innimellom få servert i klartekst hva slags følelser han bærer på. Den knappe formen vitner om en gutt som ikke akkurat er i aktiv dialog med eget følelsesliv. Slik sett passer form og innhold sammen.
Kraften i poenget
Ivar tar naivt imot et oppdrag som innebærer å tømme et hus for innbo, pakke det pent ned i kasser, bære det ned til fjøra og tenne på hele sulamitten. En slags sabotasje han ikke forstår at han er del av. Dette skjer tidlig i boka, og Kolerud introduserer et fantastisk element når han deretter lar historien ta en uventet vending: Uansett hvor Ivar går, piper det i røykvarslere. Bålet fra fjæra har flyttet inn i ham.
Og det er kanskje her, i bokens sterkeste og mest absurde hendelse, jeg savner at boken i større grad er ordrik og fabulerende. Poenget er så surrealistisk at det fortjener større plass, en rikere utlegning.
Dette med røykvarslerne er et godt grep fra Kolerud, et grep som sier noe om annerledeshet og utenforskap – og om håndtering av følelser. Men dette grepet introduseres først når leseren nesten er halvveis i boka. Det følges heller ikke godt nok opp, dette elementet kunne vært utvidet og lekt mer med. Det absurde poenget blir ikke viktig nok. Det samme gjelder for plottet med de omvendte lommepengene: Kraften i poenget dør ut etter hvert, og romanen koker ned til historien om hvilken retning vennskapet mellom Ivar og Maja skal ta.
Rappkjefta
Kolerud skriver godt, dialogene er friske og lettbeinte. De korte setningene er med på å gi romanen et monotont språklig preg – men noen ganger er det også befriende at alt blir fortalt kort og presist. Kolerud lar hver eneste replikk være ladet på rappkjefta og fiffig vis. Noen ganger beriker det knappe formatet historien, andre ganger får Kolerud skvist for lite ut av sitronen.
Det er forskjell på å få ansvar og å ta ansvar. Det finner Ivar ut i løpet av denne boka. Arnfinn Kolerud har skrevet en irriterende knapp, men absurd og morsom historie som mest av alt er ganske sår. Ivar får ansvar er en bok om hva som egentlig betyr noe.
