Djevelens lekegrind

---

Roman

Oksana Zabuzjko

Museet for etterlatte hemmeligheter

Oversatt av Marina Hobbel

843 sider, Kagge forlag

---

I begynnelsen av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022, ble det snakket mye i vestlige medier om at dette var en krig mellom et broderfolk.

Et broderfolk beskrives som et folk som er knyttet sammen med en felles grense, kultur, språk, tradisjoner og verdier. Samtidig er det et begrep som implisitt betyr at folket hører sammen, har slektskap og nære bånd, slik brødre forbindes gjennom blodet.

Men når jeg de to siste årene har lest den ukrainske samtidslitteratur, som har kommet ut på norsk, har det blitt mer og mer tydelig for meg at begrepet broderfolk er svært problematisk i denne sammenhengen, og tilhører en retorikk som gagner den Russiske fortellingen om Ukraina.

Djevelens lekegrind

I Oksana Zabuzjkos historiske, mangetydige mesterverk Museet for etterlatte hemmeligheter fra 2009, (som endelig er tilgjengelig på norsk) knuser hun myten om broderfolket i tusen elegante biter.

I 843 sider graves det etter gjemte og glemte hemmeligheter i Ukrainas historie.

—  Hilde Slåtto

Romanen erstatter heller forestillingen om Ukraina og Russland som et broderfolk, med en stor episk fortelling hvor Zabuzjko beskriver Ukraina som «djevelens lekegrind». Hvor ukrainerne i generasjoner har måttet kjempe for sin nasjons eksistens mot stormakter som Polen, Russland, Tyskland og Sovjet. Opp igjennom historien har de gang på gang trampet inn, tatt seg til rette, endret grenser og navn på byer, drept og kontrollert et helt folk.

Post-Tsjernobyl generasjonen

Oksana Zabuzjko (f. 1960) har en helt spesiell stilling i det offentlige Ukraina, og regnes som landets største forfatter, tenker og samfunnsdebattant. Hun er en del av generasjonen Post-Tsjernobyl-forfattere, som begynte å skrive i et klima hvor Sovjet smuldret opp, og Ukraina begynte å vende seg mot vesten. Hennes omfattende forfatterskap dreier seg hovedsakelig rundt to akser; den feministiske og spørsmålet om Ukrainas nasjonale identitet. I 2022 ga Kagge forlag ut det personlige essayet Min lengste reise om Russlands invasjon av Ukraina, og hennes tilfeldige eksil i Polen da krigen var et faktum. Kagge har også planer om å gi ut det banebrytende kortromanen Feltstudier i ukrainsk sex som skapte rabalder i Ukraina da den kom ut i 1996, med sitt eksplisitte seksuelle innhold og radikale ideer om nasjonen Ukraina.

60 års etterkrigshistorie

Museet for etterlatte hemmeligheter forteller om journalisten Daryna, som oppdager et helt spesielt fotografi fra 1947 av en gruppe soldater i den ukrainske opprørshæren. Det viser seg at den eneste kvinnen på bildet er Olena Dovgan – kjæresten Adrian sin grandtante.

Daryna, er en av landets mest populære tv-personligheter, og har gjort seg folkekjær med sine portretter av Ukrainas ukjente nasjonale krigshelter. Når hun finner ut at unge Olena ble drept av Stalins hemmelige politi rett etter at fotografiet ble tatt, starter Daryna og kjæresten Adrian en utgraving av fortiden, som får konsekvenser for fremtiden.

Mursteinen Museet for etterlatte hemmeligheter strekker seg over Ukrainas 60 år lange etterkrigshistorie, fra nasjonale opprørsaksjoner mot Sovjetmakten i 1947, frem til Oransjerevolusjonen i 2004. Det er en episk fortelling om kvinnelig vennskap, frihetskampens omkostninger, kunstens rolle i et totalitært samfunn, seksualitet sett fra en kvinnes synspunkt i en giftig machokultur, og den befriende og livsnødvendige kjærligheten. Ikke minst handler den om hva det gjør med et folk og en nasjon å konstant kjempe for sin eksistens og identitet.

Den livsviktige fortiden

Oksana Zabuzjkos har en helt særegen organisk lag-på-lag måte å fortelle på, som er helt formidabelt ivaretatt i oversettelsen til Marina Hobbel. I 843 sider graves det etter gjemte og glemte hemmeligheter i Ukrainas historie.

Men siden statsarkivene har brent sine dokumenter, de tidligere sovjetinformantene fortsatt sitter ved makten i det «nye» og «frie» Ukraina, mafiakulturen har erstattet sovjets fryktkultur og de gjenlevende har fortrengt sine minner, er det i barnelekene, drømmene og i kunstnernes arbeider at Daryna og Adrian kan finne sannheten – og den livsviktige forbindelsen tilbake til fortiden.

For Zabuzjko er det vi kaller historie et format som handler om det utvendige. Hun peker på at det er tallene og regnskapene som forteller historien: 6 mill jøder = Holocaust, 10 mill bønder = Holodomor (sultkatastrofen under Stalin). Mens det innvendige, det hemmelige indre som vi alle er bærere av, finnes kun i fragmentene. Og for Zabuzjko er det fragmentene som er sannheten, og som utgjør byggeklossene til litteraturen. Det som ikke sees når en ser på historien utenifra.

Foreldregenerasjonens svik

Museet for etterlatte hemmeligheter insisterer på at for en nasjon og for enkeltmennesket er det livsviktig å ikke glemme. Zabuzjko peker på hvordan korrupsjonens og mafiaens inntog i det «nye» og «frie» Ukraina ble gjort mulig. Dette skjedde både på grunn av arven etter sovjettidens terror-styre, men også fordi foreldregenerasjonen ikke ønsket å videreføre lidelsens kunnskap til den nye generasjonen.

Hovedanliggende i Zabuzjkos store, grensesprengende generasjonsfortelling er nettopp hvordan erkjennelsen av fortidens lidelseshistorier er ukrainernes viktigste våpen mot undertrykkelse. Bevisstheten om denne fortiden er hva som kan smi en vaklevoren nasjon sammen på nytt.

Grunnen til at romanen gjør så enormt inntrykk i dag, 15 år etter utgivelsen, er ikke bare hvordan romanen er en nøkkel til å forstå hvordan Russland kunne invadere Ukraina på nytt, men hvor dypt det er podet inn i ukrainernes identitet at deres land er djevelens lekegrind.